Livet utenfor polarsirkelen er utfordrende, men fascinerende

«Mannen sier at du blir vant til kulden. Men jeg lyktes ikke, ler Rimantė Hegland. En litauisk kvinne bosatt i Norge bodde på Svalbard med familien i fjorten år. Denne skjærgården er det nordligste punktet i Europa. Om sommeren når temperaturen her maks +9°C, og polarnatten varer opptil en kvart måned.

Et skjebnesvangert bekjentskap

Rimantė, opprinnelig fra Ukmergė, besøkte Norge først på en kort sommertur da han var sytten. Hun har allerede forelsket seg i dette landet og visste i sitt hjerte at hun ville komme tilbake hit. Og det skjedde – noen år senere, i en alder av 20 år, vendte R. Hegland tilbake til drømme-Norge på jakt etter eventyr.

«Jeg har reist til fantastiske steder i Norge og jobbet i ulike jobber for ungdom. Jeg hadde hørt om det unike Svalbard, så jeg bestemte meg for å besøke det. Det er sant, så jeg trodde virkelig ikke jeg skulle bli her mer enn et tiår,» sier Rimantė.

En kort stund, som hun trodde den gang, lokalisert på det nordligste punktet i Europa, møtte intervjueren sin kommende ektemann Yngve. Riktignok er han ikke fra Svalbard, han kommer fra Midt-Norge. Dette bekjentskapet ble fatalt – Rimantė ble værende på Svalbard i fjorten år.

Tre av barna hennes – Magnus på elleve, Edvard på sju og Hedda på to – tilbrakte sin tidlige barndom i skjærgården. Riktignok flyttet familien i fjor høst til fastlands-Norge og forlot permafrostøya. Ifølge R. Hegland lengtet hun etter en skikkelig sommer, hun savnet solen mye.

På grunn av faren for isbjørn forlater vi ikke bygrensen ubevæpnet. Dette er nødvendig for sikkerheten.

Selv om det er en håndfull mennesker på Svalbard som bor her hele livet, er de ifølge intervjueren unntaket. For mange blir denne øygruppen bare et midlertidig stoppested, for etter en stund ønsker de fleste å gjenoppta sin vanlige hverdag. Til tross for den utrolige skjønnheten i skjærgården, var det også vanskelig for Rimante å venne seg til det lokale livet.

«Jeg temmet ikke umiddelbart de hvite nettene. Det kan virke rart, men de mørke polarnettene ga meg ingen problemer. Men i løpet av den varme perioden av året var solen som skinte 24 timer i døgnet 24 ikke særlig behagelig. kjølige somre fikk meg også til å lengte etter en normal verden, og hva med den konstante avgang av venner – siden dette stedet bare er et kort mellomlanding for mange, er befolkningsendringen i øygruppen enorm, sier hun.

Offisielt varer polarnatten på Svalbard fra 26. oktober. frem til 16. februar. Solen stiger imidlertid ikke over horisonten enda lenger – opptil 155 dager. Imidlertid, ifølge Rimantė, nyter de fleste lokalbefolkningen polarnatten. I følge samtalepartneren lades energi og hvile i løpet av denne perioden. Det var vanskeligst for de som kom fra varme land, som savnet solen mye.

«Noen lokalbefolkningen ville reise bort noen uker om vinteren for å reise rundt i Asia. Jeg har imidlertid ikke hørt om at det har vært mye oppmerksomhet rundt inntak av vitamin D-rik fiskeolje. Bare én annen person er en klage på døsighet. Som Jeg nevnte, søvnløse netter var mye mer slitsomt. På den annen side var det morsomt at før jeg kunne fullføre jobben kom kvelden aldri. gå til fjells eller seile? Du kan gjøre det med selvtillit fordi du ikke blir det. fanget i nattens mørke,” smiler hun.

Fauna: «Vi var veldig heldige som fikk vise barna faunaen, sjeldne dyr som lever i deres naturlige miljø», sier R. Hegland. På Svalbard svømmer hval og hvalross uforstyrret, fjellrev og rein går fritt omkring. / Foto fra personarkivet til R. Hegland.

Utenfor vinduet – ville dyr

Familien Rimantė bodde i mange år i byen Longjyrbien sentralt på Spitsbergen. Noen ganger blir den på spøk kalt Svalbards hovedstad. Ifølge intervjueren er dette en internasjonal by hvor representanter for ulike nasjoner bor.

Interessant nok ligger Longjyrbien utenfor polarsirkelen, så det regnes som en av de nordligste bosetningene. R. Hegland kaller dette permafrostlandet det perfekte stedet å oppdra små barn. Derfor er hun ekstremt glad for at hennes tre barn fikk muligheten til å vokse opp på Svalbard.

«Å bo i en skjærgård er fascinerende med korte avstander og vill natur her, rett utenfor vinduet. I tillegg er lokalsamfunnet her ekstremt varmt og imøtekommende. Vi, mødre, som om vi oppdrar og utdanner barn sammen fra byen. Sansen av tryggheten som rådet på Svalbard var noen ganger til og med skremmende. Min mann og jeg pleide å spøke – hvordan skal barna våre overleve i en normal verden? smiler hun. – Vi var veldig heldige som fikk vise barna den ville naturen, sjeldne dyr som lever i sitt naturlige miljø På Svalbard svømmer hval og hvalross uforstyrret, fjellrev og rein går fritt Her kan du også møte en isbjørn eller en koloni med flokker.Det er kaldt på Svalbard, men er du skikkelig kledd er det en mindre problem.Det er sant at jeg hadde mer problemer med å venne meg til kulden og barna virket ikke plaget av kulden i det hele tatt.»

Kommunikasjon er komplisert

Rimantė forteller at det for tiden bor rundt 2500 mennesker i skjærgården. Størstedelen av Svalbards samfunn er skandinavisk, men folk fra over 40 land rundt om i verden bor her.

«Etter min mening kommer det eventyrere hit som allerede har reist halvveis rundt i verden.» De som ikke angrer på byens mas, for hvem en fjellhytte uten innlagt vann og en helg uten internett, uten telefonforbindelse, er den beste måten å tilbringe tid på. Også de som tilbringer kveldene og helgene på hundekjøringsklubben, røper intervjueren. – Det er et universitet på Svalbard dit folk fra hele verden kommer for å studere. Noen besøker bare et semester, andre kommer i flere år.»

60 prosent Svalbard er dekket av isbreer og snøfelt. Den nordatlantiske strømmen myker imidlertid det arktiske klimaet, slik at vannet rundt ikke fryser og kan seiles nesten hele året. På den annen side er forbindelsen mellom Svalbard og Fastlands-Norge fortsatt noe komplisert. Derfor lærte Rimantė mye planlegging å bo i skjærgården.

«Trenger du en kjole til julebord, må du bestille den på forhånd. Kjoler kan selvfølgelig kjøpes på selve Svalbard, men utvalget her er mer beskjedent. møbelbutikker på skjærgården, så før kjøpte vi møbler her fra de som allerede har forlatt Svalbard, sier Rimantė.

For fjorten år siden, da Litauen slo seg ned i øygruppen, fløy bare ett flyselskap fly dit. I tillegg foregikk ikke flyvningene hver dag. For tiden lander to fly på Svalbard hver dag, og det arrangeres nattflyvninger også om sommeren.

– Så kommunikasjonen med øygruppen er mye bedre enn før, sier litaueren. – På Svalbard føler du deg faktisk sjelden isolert fra verden rundt deg, for her har du nesten alt du trenger for et behagelig og morsomt liv. Kinoer, svømmebassenger, konserter og arrangementer finner sted der.»

Landskap: På Svalbard stiger ikkje sola over horisonten på 155 dagar, og polarnatta varer kvart månad. Men her kan du se det utrolige nordlyset. / Foto fra personarkivet til R. Hegland.

Quirks fra det nordligste punktet

Svalbard er ifølge R. Hegland ikke bare interessant fordi det er et land med permafrost. Skjærgården har merkelige regler og lover, ukjent andre steder. For eksempel er huskatter ikke tillatt her. De fryktes å skade dyrelivet, spesielt den lokale sjeldne fuglebestanden.

Det er ikke trygt å føde på Svalbard og det er ulovlig å bli gravlagt. Det er ingen fødeinstitusjoner i skjærgården. Så tre uker før oppsatt leveringstid kjøper staten billett til fastlands-Norge for gravide.

Bare en urne som inneholder menneskelig aske kan graves ned på Svalbard, men også det krever spesiell tillatelse. Fordi øygruppen er dominert av permafrost, brytes ikke menneskelige levninger ned, noe som kan forårsake en rekke problemer. Dermed blir de døde gravlagt på fastlands-Norge.

«Svalbard er et ekte skattekammer av særheter, det er et unikt sted. For eksempel, på grunn av faren for isbjørn, forlater vi ikke bygrensene ubevæpnet. Dette er nødvendig for sikkerheten. Det er ingen veier mellom byene her. Du finner ikke et eneste tre i skjærgården, det er ikke engang busker. Svalbard er en arktisk ørken, og de fleste forventer å se mye snø, så de er overrasket, ler intervjueren.

Nye eventyr venter på deg

Etter fjorten år med å bo i permafrostens rike, flyttet Rimantės familie til det norske fastlandet på høsten – byen Inderoj i Trondheim fylke. Nå gleder Heglandet seg til sommeren, for det er rett og slett ingen sommer på Svalbard. I juli overstiger ikke temperaturen i Longjyrbieno +9°C.

«Det er på tide å lære å leve i denne store og fartsfylte verdenen og dyrke hagen vi har drømt om i så mange år», sier Rimantė. – Det var rart og vondt å forlate stedet vi hadde kalt hjem så lenge. Jeg føler alltid at jeg er i ferd med å fly til Svalbard, og det er litt trist at det ikke er noe sted å fly lenger. Selvfølgelig, etter å ha besøkt øygruppen, vil vennene mine gi meg en sofa, men jeg skal bare være gjest her, sier Rimantė om Svalbard, som har vært hennes hjem i mer enn et tiår.

R. Hegland, som bor halve livet i Norge, sier hun ikke vil gi opp Litauen. Men selv i en tidlig alder imponerte nordmennene henne med sin livsstil og karakter.

«Etter å ha kommet til Norge ble jeg veldig fort vant til det. Jeg ble forelsket i fjellene, godheten til menneskene og det langsomme tempoet i livet. Da jeg forlot Litauen i tjueårene, visste jeg ikke hvor skjebnen ville ta meg; på den tiden fascinerte og tiltrakk hele verden meg. Livet er fullt av overraskelser, så ingen vet hva som venter familien vår», betror den som elsker utfordringer.

Personlig arkivbilde av Rimantė Hegland.

Gillian Webster

"Subtly charming thinker. Organizer. Creator. Dedicated zombie geek. Web guru. Certified communicator."