Vår landsmann Mantas Tomkūnas bor for tiden i Oslo, Norge. Vi trykker inntrykkene hans opplevd på det lokale sykehuset. Og hva er din erfaring når du har å gjøre med leger? Det spiller ingen rolle hvor – i Litauen eller i utlandet. Vi ser frem til å motta brevene dine til portalas@kaunodiena.lt.

«For fire uker siden falt jeg på albuen mens jeg sto på ski. Jeg måtte til sykehuset, til legevakten. Jeg skal ikke si at de ønsket meg velkommen dit som en etterlengtet gjest og skyndte oss til unnsetning.

Ærlig talt, det er min feil. Jeg sa ikke at situasjonen var veldig alvorlig. De hvis ansikter var forvrengt av smerte ble prioritert. Vel, jeg klaget ikke, for det viser seg at før jeg dro til sykehuset ble jeg bandasjert av de samme legene, helt ved et uhell.

Så, etter å ha ventet i omtrent en halvtime, ble jeg tatt imot av legene på sykehuset. Først undersøkte han hånden min, spurte og lyttet til meg, tok notater og ba meg sette meg i neste gang.

Jeg ventet en halvtime til. Jeg hadde ikke forventet noe, for jeg hørte lokale litauere si hvor tregt nordmenn jobber og hvor forskjellige medisinske tjenester deres er fra litauere. For å være ærlig hadde jeg heller ikke forventet et sammensatt brudd nær albuen. Jeg håpet fortsatt at jeg hadde kuttet armen og skadet en muskel.

En sykepleier kom (fra nå av skal jeg bare snakke om legene, for alle mine medisinske problemer er ingenting sammenlignet med måten jeg ble behandlet på). Så begynte det hele. Hvis jeg skulle si at de døde skulle få en veldig lik velkomst når de kommer inn i himmelen, ville jeg nok ha rett. Hvert møte med det ulike medisinske personellet, enten det er en lege som midlertidig syr opp et hull i en albue, en radiolog, en sykepleier som kler et sår eller en enkel sengeskyver, begynner på samme måte. Et smil om munnen, et håndtrykk, lurer på hvordan ulykken skjedde, om det gjør vondt og ønsker deg en rask bedring.

Hver lege – ikke en pretensiøs sjef, ikke en høytstående person som den videre helbredelsen av hånden min avhenger av – jeg så alltid foran meg et enkelt, varmt, menneskelig ansikt. Jeg så ikke en mutt sykepleier som dessverre har økt arbeidet sitt og derfor er sint på verden, men et varmt og bekymret blikk.

Den kvelden, før operasjonen, rakk jeg å prate med rundt ti omsorgspersoner. Den samme følelsen av velvære forlot meg aldri et eneste minutt. Klokken ett om morgenen ble jeg operert på en annen avdeling på sykehuset. Det tok omtrent syv timer fra fallet, inkludert turen til sykehuset, til operasjonen. Jeg liker det veldig godt, men jeg måtte vente på at de skulle operere pasienter i mer alvorlig tilstand enn meg.

Jeg tilbrakte fire dager på sykehuset. Nå leges hånden min. Jeg praktiserer det hjemme, fra første dag etter operasjonen fikk jeg beskjed om å bøye meg. Jeg går til fysioterapeut av og til. Jeg bøyer kanskje ikke armen like behendig og hever den like høyt som før, men jeg vil absolutt ikke gi opp å gå på ski.»