Skuespillerne samlet seg til øvelser av stykket «Vestbredden» regissert av Adam Juška basert på stykket av Bernard-Marie Koltès iførte seg gummistøvler. På scenen i Storsalen til Klaipėda Drama Theatre renner vannet. Handlingen i stykket finner sted i den industrielle utkanten av byen, der livshistoriene til åtte svært forskjellige karakterer møtes og flettes sammen over noen dager. Det er historien om mennesker som aldri skulle ha møttes, men som gjorde det.

Vannet som oversvømmer scenen reagerer ikke bare direkte på stykkets verden og åpenbarer seg i brede muligheter som skaper ulike nyanser av mening, men det kobler seg også på en eller annen måte til byen utenfor teatrets vegger – Klaipėda.

Lauryna Liepaitė, som skapte scenografien til «Vakāru krantinė», snakket om det uvanlige, men svært veltalende materialet som stykkets verden er skapt av.

Dominerende materiale

– Hvordan ble ideen om en slik vanngjennomvåt scenografiløsning født?

– For meg har «Vestbredden» klare spilleregler: det er ingen kjærlighet, ingen medfølelse, kun reglene for kjøp, salg og forhandling gjelder. En person er like viktig her som en luksuriøs gullklokke eller en dyr bil.

Etter hvert som vi gikk dypere inn i stykket, lurte vi på om det ikke bare var vanlige konvensjoner som hindret oss i å gå over streken? Lever vi virkelig i en verden av forhandlinger, kjøp, salg? Når kommer øyeblikket da vi ikke lenger trenger noe, eller, med andre ord, når vi er fortapt, og er ikke dette det siste øyeblikket, som det som går forut for døden? Dette førte også til en løsning, en viss modell av skjærsilden: karakterene sitter fast i scenen som sjeler på linje ved elven Styx – noen kan krysse fordi de holder en mynt i hånden, mens andre andre, som ikke har en mynt . å betale smugleren, blir sittende fast i fjæra.

Foto av D. Rimeika.

– Hvordan finner du deg selv i prosessen med å lage et teaterstykke? Hva er de viktigste støttepunktene, retningslinjene?

– Det hele starter med samtaler, deling av bilder, stillbilder fra filmer, alt som har i det minste den minste tilknytning til materialet vi snakker om i det øyeblikket. Dette er vanskelig å svare på når selve ideen begynner å materialisere seg og bli en visuell, konkret løsning. Det handler om de små detaljene. Til å begynne med var vannmotivet viktig for oss, det kom fra rommet. Det er dagen drikkevannet forsvant fra kaiene, dagen da fergen ikke lenger går, og dermed skiller de som bor på kaien fra resten av verden med en vegg av vann.

Vann er generelt forbundet med liv, det er kilden til liv, det er gitt mystiske krefter. Men det er også et av de mest forferdelige elementene, så det er uendelig med vann under føttene til karakterene på scenen. Paradoksalt nok, siden dette vannet ikke kan drikkes, blir de dømt til å dø av tørst mens de vasser i vannet. Vannet i denne løsningen representerer døden. Både dens drikkelige fravær og dens iskalde tilstedeværelse, som stadig løfter karakterers føtter, tar bort hjem og liv.

Senere så jeg etter det materialet som var mest følsomt for vann, så metall dukket opp i scenografien. Dette ble fulgt av et speil som utvidet det eksisterende rommet og senket hele scenen der, og skapte inntrykk av at vannet ville oversvømme scenen og reise videre, bryte bakveggen til teatret, og til slutt spre seg over hele byen.

Fengslet i uendelig tid

– Hva var det viktigste for deg da du laget scenografien til «Vakara kantinesa», hva var det viktigste å formidle?

– «Vestbredden» i sin indre tid er for meg «neste» øyeblikk, som i den bibelske historien om Noah når den globale flommen inntreffer. Bare i dette spesielle tilfellet har Noah allerede satt seil, og alt som gjenstår er dømt til å drukne. Hva skjer med en person på et slikt tidspunkt og hvor er han? Det er et veldig følsomt og grusomt øyeblikk, det virket for meg at scenografien skulle være slik, rett og slett å dømme karakterene til å drukne der, fengsle dem i uendelig tid. Det er ikke mer plass til én person i dette rommet.

– I scenografien til «Vakāris krantinės» kombinerer du svært kontrasterende materialer – hvordan vil du beskrive det som avsløres i forholdet deres?

– I rommet kan du lukte vannet – det er havnemiljøet, det er konstant vått på en eller annen måte, uansett hva det er, om det er tåke som faller ned eller uendelig regn. Vann er derfor det dominerende stoffet i løsningen vår. Innstillingen begynte å bli bygget fra bildet av et rør eller, mer presist, et hulrom i veggen som vann strømmet gjennom til området der handlingen i stykket finner sted. Pipen er som et øye, noe farlig, blendende mørke og fuktighet, du vet aldri hva som er der og hva du vil møte når du kommer inn i det. Det er som en mellomforbindelse mellom der og her, død og liv. Det er slik dette stykket er for meg – balansert på en veldig fin linje, fremkaller scenene i det både latter og gal fortvilelse.

– Hva var de største utfordringene når man jobbet med vann på scenen?

– De største utfordringene ved arbeid med vann er knyttet til sikkerhet. Dette materialet kan være veldig vakkert, men også veldig farlig for det tekniske utstyret til teatret.

Som en endeløs bølge

– Bidro selve byen Klaipėda, dens særtrekk, formatene for sameksistens eller konfrontasjon mellom den og det omkringliggende vannet til å skape scenografien, inspirerte den deg?

– Adam valgte stykket med tanke på byen der det skal fremføres. Jeg tror det hadde innflytelse på beslutningene mine angående scenografi. Det så ut til at vann var og måtte være en uløselig del av løsningen vår, selv om den endelige formen det ville få på scenen ennå ikke var klar.

For meg er Klaipėda en veldig melankolsk by. Når et skip ligger i havn eller langs kysten, høres lyden av vannet som treffer betongkaia og når et større skip passerer, gir det gjenlyd gjennom Daneelva som en endeløs bølge. Klaipėda havn opptar et utrolig stort område, både følelsesmessig og fysisk.

Premieren på «Vakāru krantinė» finner sted 8. september. 18:30 og 9. september kl 17.00. Klaipėda dramateater.

Regissøren av stykket er A. Juška, stykket av BM Koltès ble oversatt til litauisk av Akvilė Melkūnaitė, scenograf – L. Liepaitė, komponist – Vygintas Kisevičius, lysdesigner – Julius Kuršis, kunstnerisk produksjon av videoprojeksjoner – Kornelijaus Jaroševičius kostymedesigner – Džiugas Rumbutias.

Eglė Barauskaitė, Renata Idzelytė, Laurynas Lutė, Darius Meškauskas, Digna Kulionytė, Igoris Reklaitis, Donatas Želvys, Michaëlis Nkenda vil opptre i stykket.

Foto av D. Rimeika.