1. oktober finner den etterlengtede premieren på «Dorian» av den kjente regissøren Robert Wilson sted på Kaunas National Drama Theatre. Øvingene i Kaunas ble startet av Ann-Christin Rommen, en mangeårig kollega av R.Wilson, meddirektør for forestillinger.

A.-Ch.Rommen, som studerte forviklingene innen teater-, film- og fjernsynskunst ved universitetet i Köln, jobbet som regissørassistent ved «Schauspielhaus»-teatret i Köln. Siden 1983 har hun jobbet i nært samarbeid med R. Wilson, som hun har produsert mer enn 50 produksjoner med over hele verden. A.-Ch.Rommens produksjoner har blitt vist i Europa, Asia og Australia. Hun underviste også ved Statens Teaterhøgskole.

– Dette er ditt andre besøk til Kaunas og Kaunas National Drama Theatre. Du er veldig opptatt med øvinger, men du har kanskje hatt muligheten til å utforske byen. Hva er ditt inntrykk av ham?

– Jeg hadde tid – jeg likte veldig godt å gå rundt og se så mye liv i byens gater. Så mange kafeer og restauranter. Det er vanskelig for meg å tenke på en annen by hvor det er så mye liv i byens gater. Jeg likte virkelig å gå rundt i Kaunas gamleby og se på de gamle bygningene, jeg synes arkitekturen her er veldig spesiell og autentisk. Det er fantastisk at «Kaunas – Europeisk kulturhovedstad 2022» bidrar til å fremheve modernistiske bygninger og trekke offentlig oppmerksomhet til dem. Noen av disse bygningene har blitt renovert, mens andre fascinerer med deres nåværende skjønnhet. Jeg har veldig varme følelser for Litauen og byen Kaunas, jeg liker meg veldig godt her.

– La oss snakke om samarbeidet ditt med R. Wilson. Husker du det første møtet? Hvordan begynte dere å jobbe sammen?

– Det var lenge siden. Jeg studerte fortsatt i Köln, jeg gjorde praksis ved teateret som assistent. En dag ringte en dramatiker meg og sa: «En amerikaner kommer hit, han er veldig krevende, vi trenger to assistenter, så hvis du har tid, kom». Jeg kjente allerede en liten R. Wilson og arbeidet hans, så jeg ble veldig glad og bestemte meg for å akseptere dette tilbudet. På den tiden skapte han den flerkulturelle operaen The Civil Wars, en 12-timers produksjon viet årene 1984 for åpningen av sommer-OL. Ulike deler av den ble gjentatt og hadde premiere i Japan, Frankrike, Nederland, Tyskland og USA. Verket fortalte om forskjellige kriger: påståtte og historiske, så vel som personlige som finner sted i familier. Det reflekterte opplevelsene til Frederick den store, Abraham Lincoln og mange andre historiske skikkelser. Verket var veldig abstrakt, men samtidig slående – noe man svært sjelden ser på den tyske teaterscenen. R.Wilson mestret allerede perfekt lysteknikken, som virket veldig magisk og enestående andre steder. Senere ba R. Wilson om å få jobbe med ham i New York. Jeg droppet ut av college på grunn av det, men jeg har aldri angret på den avgjørelsen.

Uttrykk: Et øyeblikk fra serien med performative utstillinger «Rooms» produsert av A.Ch.Rommen. / Foto av L. Lima.

– Listen over steder og teatre der du har jobbet er imponerende, du har besøkt mange scener rundt om i verden: Berliner Ensemble, Barbican Arts Centre i London, Spoleto Theatre i Italia, Pompeii Grand Theatre, etc. Fra ditt erfaringsperspektiv, hva er hovedfaktorene som gjør en flott teaterforestilling?

– Faktisk er mange av forestillingene våre invitert til festivaler, for eksempel med «The Opera for three skatiks» satt opp i Berlin, vi har turnert Australia, Brasil, Hong Kong, Paris, New York, Spoleto, Istanbul og mange flere steder. Mange faktorer spiller inn for å skape et flott skuespill. Det krever gode arbeidsforhold, dyktige skuespillere, musikere, artister – mye selvtillit og inspirasjon og selvfølgelig teatergudenes gunst.

– Det er mange myter om presisjonen og strengheten til R. Wilson på teaterscenen. Kan du beskrive regissørens arbeidsmetode?

– Han har rett og slett en visjon, han vet hva han vil oppnå og han prøver å oppnå det. Han inngår ikke lett kompromiss. Vanligvis sitter vi først sammen ved bordet og leser stykket eller diskuterer scenene sammen. Robert lager rom ved å tegne dem. Slik blir hver enkelt scene født, ettersom vi samler inn visuell informasjon – alt dette er den første fasen av forberedelsen. Det neste trinnet er å jobbe i øvingsrommet, hvor skuespillerne prøver scenene, er den første scenografien. Det er et ekstremt viktig element i prosessen med å lage en forestilling. Noen ganger begynner vi ikke å jobbe med manuset med en gang fordi vi vil kjenne på situasjonene i stykket og prøve å forstå hvordan skuespillerne føler og reagerer på hverandre. Når scenekostymene og kulissene er laget, legges teksten til slutt til. Det er som å skrelle en løk ettersom flere og flere lag avsløres til midten til slutt er nådd.

Regissør Ann-Christin Rommen i samarbeid med Robert Wilson: Bare en skuespiller med maksimal konsentrasjon kan formidle følelsene som skapes fra scenen til publikum.

R.Wilson jobber ofte med ekstrem konsentrasjon, noe som betyr at det er viktig at alle rundt ham forblir rolige og fokuserte. Kanskje det er derfor folk tror han er så streng. Han er også veldig glad, liker å spøke, skaper en varm atmosfære, respekterer alle, men han blir ekstremt forstyrret når folk ikke konsentrerer seg mens de jobber. Ifølge R.Wilson er det ingen fullstendig stillhet – selv i det roligste rommet er det fortsatt lyd. Og det er ingen tilstedeværelse uten bevegelse. Bevegelsen er i et øyeblikk, i pusten. Bare en skuespiller med maksimal konsentrasjon kan formidle den skapte følelsen fra scenen til publikum.

– Det skal ikke glemmes at du, som produsent av den kreative delen, bidro til serien med performanceutstillinger kalt «Rooms»: «12 rom» (Essen, Tyskland, 2012), «14 rom» (Basel , Sveits, 2014) og «15 rom» (Shanghai, Kina, 2015) kuratert av anerkjente kuratorer Hans Ulrich Obrist og Klaus Biesenbach. Kan du fortelle oss litt mer om dem?

– Det var et kunstnerisk samarbeid som startet på Manchester Festival med «11 Rooms». Kuratorene for dette prosjektet var HUObrist og K. Biesenbach. Utstillingen bestod av elleve rom (5 x 5 m). En performancekunstner eller en billedkunstner ble invitert til å gjøre hva de ville. De kunne forberede seg og vise hva som helst, men de kunne ikke delta selv. Vi, arrangørene, måtte finne de rette artistene, ta vare på lysene og velge de riktige visuelle elementene. Forestillingene varte i tre til fire uker fra morgen til kveld. Utstillinger av forestillinger har funnet sted i museer og gallerier: like mange rom som det er forskjellige forestillinger. Noen forestillinger ble gjentatt, men fylt med nye.

Kunstnernes ideer var de mest uventede og vi implementerte dem sammen med de frivillige som deltok. Her har for eksempel det cubanske kunstnerparet Allora & Calzadilla designet «Svingedør»-prosjektet med ti dansere. De måtte utføre en bestemt koreografi. Det tok til og med to uker og tre grupper med dansere å forberede et slikt nummer. Da vi forberedte dette showet i Kina, kom flere hundre frivillige på audition, men bare noen få søkere oppfylte kriteriene. Vi valgte ut egnede utøvere til dette prosjektet fra en danseskole. Å finne deltakere til prosjektet i hvert land har alltid vært den største utfordringen. For en annen forestilling trengte vi tre sett med eneggede tvillinger, og for et prosjekt av den afrikanske kunstneren Otobong Nkanga lette vi etter svarte kvinner som kunne bære en potte med en plante på hodet.

Det ekstraordinære verket «Man = Flesh / Woman = Flesh – Plat» av den brasilianske kunstneren Laura Lima har forblitt etset i minnet mitt, og involverer lammede mennesker som bare kan kommunisere ved å blinke med øynene. Kunstneren skapte et veldig lavt hus, så publikum måtte sitte eller legge seg for å kommunisere med forestillingsdeltakerne som lå på bakken. Dette reiste mange etiske spørsmål, men kunstneren definerte meget presist formålet med sin fremførelse, og denne begivenheten var veldig meningsfull og viktig for alle deltakerne i prosjektet.

– Det nærmer seg premiere på stykket «Dorian» på National Drama Theatre i Kaunas. Hva gjør denne forestillingen spesiell for deg?

– Jeg synes det er veldig spesielt. Det er en monolog skrevet for én person, men i Kaunas har vi to vidt forskjellige skuespillere. Det blir interessant å se hvordan publikum aksepterer de to personene som én. Det er flere personligheter i showet. Personlig brukte jeg lang tid på å forstå stykket, og jeg kan ikke si at jeg forstår det helt, fordi teksten er veldig rik, full av forskjellige historier, ledetråder, fakta, biografien til Oscar Wilde, O Wilde og hans personlige forhold til Lord Bosey. Paralleller kan bli funnet mellom maleren Francis Bacon og hans muse George Dayer, ikke å glemme Dorian Gray selv. Det er mye bakhistorie i dette stykket, men selv uten å kjenne konteksten til stykket, er det lett å komme inn og sette pris på stykket.