– Hvor lenge har du bodd i Norge og hvordan har de lokale litauerne endret seg i dine øyne i løpet av denne tiden?

– Jeg kom først over for ti år siden, så underviste jeg på deltid, så jeg var ikke der regelmessig. Jeg har jobbet og bodd her på heltid i seks år nå. Først møtte jeg svært sjelden litauere, jeg har møtt flere de siste tre årene, siden vi begynte å skape det litauiske miljøet i Trøndelag.

Jeg la merke til at litauiske interesser utvikler seg. Visse personer og deres familiesituasjon må selvsagt tas i betraktning. Unge mennesker passer inn og bruker fritiden på en måte, unge familier på en annen, og familier med voksne barn på en annen. Foreldre til små barn bekymrer seg for litauiske skoler, foreldre til eldre barn, etter å ha sluppet barna ut av huset, har tid til å kommunisere mer med samfunnsmedlemmer. For de som jobber skift eller helg er det mye vanskeligere å finne tid til møter.

– Hvilket fag underviser du i Norge?

– Dansens antropologi. Og ikke bare i Norge, for jeg driver et internasjonalt program som inkluderer universiteter i 4 land, så jeg reiser til dem også.

– Hva er dansens antropologi?

– Dette er et ekstremt sjeldent og unikt program finansiert av EU. Studenter fra hele verden deltar. I den moderne verden forsvinner de unike fenomenene dans og musikk, som elevene våre prøver å fange, gradvis. For eksempel gjenstår det én person i Afrika som lærte en rituell dans av sin bestefar. Når han dør, vil kunnskap dø med ham, og denne dansen vil forsvinne. Målet med danseantropologi er å samle inn og fange informasjon, for eksempel gjennom filming. Og etter det, analyser og forstå.

Personlig arkivfoto/Gediminas Karoblis med elever.

Disse unike dansene er også tilpasset popkulturen, for eksempel i sangen «Waka Waka» av Shakira. Det er mange forskjellige og interessante danser i verden som er utenfor fantasien. Programmet vårt er det eneste i sitt slag i verden, og avgangsstudenter velger vanligvis å jobbe som kulturforvaltere eller gå inn i reiselivsnæringen.

– Hva avgjorde ditt valg om å flytte fra litauisk universitet til et fremmed land?

– I løpet av studiene skjønte jeg at det ikke fantes noe lignende doktorgradsprogram i Litauen. Da jeg kom på utveksling la jeg merke til at det var mye interessant som skjedde her. Jeg forsto hvordan EU-finansieringsmekanismen fungerer og hvilken oppmerksomhet som gis til utdanning. Det var bare interessant.

– Hvilken innflytelse hadde lærernes lønn på avgjørelsen din?

– Mye. Før jeg forlot Litauen, hadde jeg allerede undervist der i 15 år. I Litauen er lønnsveksten ekstremt lav, upålitelig og ikke engang garantert. Utsiktene er derfor ikke positive. Samtidig er lønnen i Norge indeksert og «koblet» til inflasjon. Lønnsgapet mellom laveste og høyeste nivå spilte også en rolle. Hvis lønnen til en begynnende lærer og en professor eller rektor i Litauen er forskjellig ti eller tjue ganger, vil forskjellen i Norge kanskje nå to ganger. Hvis det ikke var et så stort gap, ville det vært mindre stress.

I Litauen er lønnsveksten ekstremt lav, upålitelig og ikke engang garantert. Utsiktene er derfor ikke positive.

– Hva mener du bør endres i det litauiske systemet slik at utdannede ikke emigrerer?

– Generelt, før du endrer noe, må du først tenke: endringen vil redusere eller øke stress. Hvis det øker enda litt, er det bedre å ikke gjøre det. Jeg ville ikke dramatisert migrasjon, studier i utlandet, reiser og lysten til folk som nettopp er ferdige med studiene. Bare antakelsen om at kvaliteten på vitenskapen i utlandet er iboende bedre er, etter min mening, feil. Du må velge med omhu.

Det er et reelt behov for endring i arbeidsmigrasjonssystemet. Jeg synes du bør tenke på omskolering først. Jeg snakker om en drastisk nedbemanning. Det er også hensiktsmessig å forlate vurderingen av utdanningsinstitusjoner og deres annonsering, da disse vurderingene forårsaker forvirring i samfunnet og stress for utdanningsinstitusjonene.

– Du kommer veldig ofte tilbake til Litauen, som om du bodde mellom to land, hva er årsakene?

– Datteren min studerer i Norge, min eldste sønn var der før, jeg jobber selv. Og barnebarna ble i Litauen sammen med kona. Familien vår er stor, så det er naturlig at alle er spredt.

– Dere har en stor familie som venter på dere hjemme, hvorfor drar dere ikke alle sammen, det er tross alt ikke så billige flybilletter?

– I akademisk arbeid er det mye tid når det ikke er nødvendig å kommunisere direkte med studenter. Jeg må reise mye til forskjellige land, og det å reise fra Norge eller Litauen gjør ingen stor forskjell, jeg får mange rabatter.

En annen ting er lange studentferier, når jeg kommer tilbake til Litauen i lang tid. I helgene reiser jeg til min kone og barn, deres slektskrets er i Litauen, så å flytte til et nytt land vil være en utfordring for alle. I tillegg er ikke det norske klimaet det mest behagelige, det er mye kaldere og tøffere her.

– Du er leder av rådet for litauiske samfunn i landet, kommuniserer mange med landsmenn?

– I regionene i landet begynte det ganske nylig å danne seg litauiske samfunn. Siden innvandringsbølgen til Norge var senere enn til for eksempel England, begynte samfunn å danne seg etter hvert som antallet litauere økte.

For tiden er ti litauiske samfunn en del av rådet som ble opprettet for et år siden. Disse samfunnene samler ikke mindre enn 1 000 litauere over hele landet, mens vi statistisk sett har rundt 37 000 mennesker som bor her.

Det er svært gledelig at vi ikke føler splittelse eller motsetninger innad i norske miljøer, da det er en slik fare med svært ulike interesser. Litauere er også aktive, uansett hvilket regionsamfunn de tilhører, alle forenes, noe som er veldig bra.