– Jeg har alltid drømt om Litauen, så jeg er veldig glad for å være tilbake her, sier Aida Balandė, som tilbrakte seksten år i Oslo. Denne litaueren fra Žemaitija slo seg ned med familien sin i Plunge-distriktet og lever et fredelig liv omgitt av natur.

Emigrerte kort tid, ble værende lenge

A. Balandė, som har bodd i Norge i snart to tiår, ler over at hun ikke hadde planlagt å bli der så lenge. Intervjuobjektet kom til landet sammen med vennene sine for en kort stund – for å tjene penger og reise. Oslo ble imidlertid hennes hjem i mange år. Her stiftet Aida senere familie og fikk to barn.

«Som mange unge mennesker ønsket jeg å se verden og tjene penger. Først dro vennen min og jeg til England, men jeg likte ikke dette landet. Av en eller annen grunn ble jeg alltid tiltrukket av Norge, men den gang det var ikke så lett å komme og jobbe her som det er i dag. Etter hvert gikk ønsket mitt i oppfyllelse og jeg flyttet til Oslo, sier hun.

Ifølge A. Balandė var den første jobben i Norge ikke lett. Intervjuobjektet fikk jobb med vennene sine på en bilvask, hvor hun måtte jobbe tolv timer i døgnet, seks dager i uken. Her tjente Aida rundt 35 kroner (3,09 euro) i timen. Hardt arbeid for lav lønn begynte snart å føles som slaveri, så intervjuobjektet begynte å se etter muligheter andre steder.

Hjem: selv etter seksten år i Norge var A. Balandė ikke i tvil om at hun ville returnere til hjemlandet. / Foto fra personlig arkiv til A. Balandė.

«Jeg fant meg jobb som husholderske på et lite hotell der eierne var vennlige nordmenn. De likte meg veldig godt, så de sendte meg på norskkurs og ansatte meg så i hotellresepsjonen. hotellet. Det er synd at de tidligere eierne solgte hotellet Da eierne byttet, dro jeg også, avslører intervjueren «Etter at jeg forlot hotellet tok jeg opplæring. sykepleier og jeg jobbet i dette feltet i ti år: først på et aldershjem, så på et sykehus.»

Fanget av norsk natur

Selv om den rådende stereotypen er at nordmenn er kalde og lukkede mennesker, oppdaget hun ifølge Aida det motsatte. Mens hun bodde i Norge, fikk intervjuobjektet mange norske venner, lokalbefolkningen hjalp henne mye med å finne jobb og lære seg norsk.

«Sikkert mye avhenger av hvordan du selv omgås lokale nordmenn. Hvis du er oppriktig, vil de behandle deg på samme måte, mener hun – jeg likte godt Norge, her omringet jeg meg, kanskje det var derfor jeg ble i dette landet så lenge har Norge fascinert med sin fantastiske natur og sine fjell, så jeg reiste mye med vennene mine, og senere med min mor.

Oslo, hvor hun bodde i seksten år, virket litt dystert for A. Baland, for her er det ingen fjell. For å oppleve Norges sanne skjønnhet – fjell og fjord – må du ifølge intervjueren reise 200-300 km utenfor hovedstaden.

Litauen var svært imponert over turen til den norske skjærgården Svalbard, Europas nordligste punkt. I skjærgården som ligger utenfor polarsirkelen varer polarnatten, når solen ikke stiger over horisonten, opptil en kvart måned. Her kan du beundre det storslåtte nordlyset og den fantastiske naturen, og derfor kaller intervjueren turen til Svalbard for livets tur.

«Svalbard er et land med permafrost. Vi lette etter isbjørner, men vi så dem ikke. Vi møtte bare seler som sov på isen. Interessant nok ser selene veldig store ut, men de trenger gjennom en liten kjede, som de bryter med finnene og bena, – ler Aida – Vi krøp også under et islag i en frossen elv Her – fullstendig mørke og stillhet kan vi se frosne insekter og fisker virkelig flott sted, omgitt av fjell og is. Det er vanskelig å beskrive med ord inntrykket som denne øygruppen etterlater.

Emigrasjon: I Norge reiste Balandijai vidt og beundret naturen i landet. / Foto fra personlig arkiv til A. Balandė.

Den etterlengtede returen

Aida stiftet familie med kjæresten Nerijas i Norge, hvor hun fikk to barn – Benedikta og Salomea. Selv om intervjuobjektet elsket livet i Norge, bestemte hun og familien seg til slutt for å returnere til hjemlandet.

«Jeg drømte alltid om Litauen og sa hele tiden at jeg ville komme tilbake. Jeg hadde faktisk ikke planlagt å bo i utlandet på lenge, det bare skjedde, sier hun – Jeg har virkelig savnet familien min – Foreldre, søstre, bror Jeg ville at barna mine skulle få muligheten til å kommunisere med sine søskenbarn, det var derfor vi forlot Norge for to år siden og slo oss ned i Plunge-området. Visst hadde vi planlagt å komme tilbake tidligere, men pandemien startet ikke Jeg visste hva vi kunne forvente, og jeg pleide å besøke familien min minst tre-fire ganger i året, og plutselig var alle veiene jeg gledet meg veldig til å komme tilbake til Litauen, og med sønnen min, talte vi dagene til «når vi kommer tilbake til kalenderen.»

Jeg er fra Zema, det er alt! Jeg er stolt av opphavet mitt og tenker at vi må ta vare på dialekter og ikke være redde for å snakke dem.

Duenes barn ble født i Norge, men ifølge Aida ga flyttingen til Litauen dem ikke noe stress. Lille Salomea var bare to år gammel da, og fem år gamle Benediktas ventet lykkelig sammen med sin mor på å komme tilbake til foreldrenes hjemby.

Siden A. Balandė er fra Plunge-distriktet, var det der familien slo seg ned. Intervjueren forteller at hun aldri har tenkt på å bo i en storby, for i Norge er hun lei av å bo i en storby.

«Jeg ønsket et roligere, roligere liv, omgitt av natur. Nå er det akkurat slik vi lever! Det er ekstremt gledelig at alle familiemedlemmer: foreldre, bror, søstre er i nærheten, vi kan møte dem ofte,» smiler hun.

Foto fra personlig arkiv til A. Balandė.

Føl skjebnens hånd

Selv om Nerijus, Aidas ektemann, fortsatt jobber deler av tiden i Norge, er familiens hjem nå i Litauen. Da han kom tilbake til hjemlandet, bosatte Balandjii seg først i en leilighet i Plunge. Aida og Nerijus kjøpte en gård i Plunge-distriktet, hvor det nye familiehuset skal utvides i fremtiden. Paret tømte grunnmuren til det fremtidige huset på gårdsjorda og reparerte en del av det gamle huset der familien bor i dag.

«Vi ville ikke tilbake til leiligheten igjen, så etter å ha reparert det gamle huset, flyttet vi til en gård, hvor det er mer ro og natur. I fremtiden skal det også bygges nye boliger her, men dette vil selvfølgelig krever midler, – sier A. Balandė – Det er viktig for meg at barn bor i naturen, har sin egen gård Tross alt, er barndommen perioden når man utforsker miljøet, oppdager verden og tilbringer mye tid utendørs Jeg vil at barna mine skal ha den samme lykkelige barndommen som jeg gjorde. Det er derfor mannen min og jeg ikke bare oppdrar en katt og en hund, men også en geit på gården.

Duene ler og sier at den kjøpte eiendommen ventet på dem. Vi prøvde lenge å selge det, men ingen var seriøst interessert i dette landet. Tilbake i Litauen kjøpte Aida og Nerijus gården uten engang å inspisere den, de visste bare omtrent hvor den er.

En merkelig overraskelse ventet paret da de ryddet gården. Ved å skrelle av flere lag med gammel tapet kom det frem at veggene var dekket av svenske, danske og norske aviser fra mellomkrigstiden. Vi vet ikke hvordan de havnet her.

«Da vi så disse avis-tapetene, skjønte vi at skjebnen i seg selv hadde brakt oss hit. Det ser ut til at gården bare ventet på at vi skulle komme tilbake fra Norge, smiler A. Balandė.

Foto fra personlig arkiv til A. Balandė.

Sta zemesisk kvinne

Da han kom tilbake til Litauen, begynte A. Balandė å dele morsomme øyeblikk fra dagliglivet og morsomme videoer på det sosiale nettverket Instagram. I sin svært populære historie «Keita Žemaitė» snakker og skriver hun utelukkende i Žemaitė. Aidas konto har allerede mer enn 42 000 følgere, selv om kvinnen som ikke leter etter en lapp i lommen, ikke bare følges av innbyggerne i Zemai.

«Først rådet folk rundt meg meg til å ikke snakke Žemait på Instagram, fordi ingen ville forstå. Det er imidlertid mye lettere for meg å kommunisere på morsmålet mitt, så jeg ser ikke poenget med å brekke nakken. språk og late som om jeg er en jeg ikke er fra Zema, det er alt jeg er stolt av opphavet mitt og jeg synes vi skal bevare dialekter og ikke være redde for å snakke dem, smiler -Når jeg ser på videoer på Instagram der jeg prøver å snakke et felles språk, ler jeg – det virker som det ikke er meg.»

Foto fra personlig arkiv til A. Balandė.

Nyt idyllen på gården

A. Balandė husker årene hun tilbrakte i Norge med glede, da de ga henne mange vakre øyeblikk, turer og kunnskap. Om sommeren dro hun til fjells med barna sine, på tur i telt.

Intervjueren ble venner med lokale nordmenn, som hun fortsatt kommuniserer med eksternt. Kanskje en dag kommer også de norske vennene Aidas på besøk til Litauen.

«Jeg elsket å bo i Norge, men etter hvert som tiden gikk følte jeg meg mer og mer alene der, selv om jeg hadde mann og barn. Det er bare det at når du når et visst stadium av livet, begynner du å verdsette dine kjære mer og ønsker å være nær dem Så da hjemlengselen ble mer og mer uutholdelig, vendte vi tilbake til Litauen og bygger nå vårt liv i Žemaitija fred på gården vår, barn har muligheten til å vokse opp nær naturen, til å kommunisere med sine kjære ener – som vi ville», gleder hun seg.

Foto fra personlig arkiv til A. Balandė.