Den legendariske litauiske vannpolospilleren, treneren, internasjonal kategoridommer Jonas Čirūnas fra Kaunas fyller 85 år 24. juni.

Han er 9 ganger litauisk mester, deltok i åtte USSR nasjonale mesterskap: han var spiller i tre (1959, 1963 og 1967), hovedtrener for det litauiske landslaget i tre (1971, 1975 og 1979), og i to (1983) og 1987) ) er dommer.

J. Čirūnas – tidligere mangeårig landslagsspiller (1956-1971), hovedtrener for det litauiske vannpololaget (1971-1984 og 1992-1998), dommer i internasjonal kategori A (FINA), dommer ved de olympiske leker i Moskva og Seoul, tre ved verdensmesterskapet i Ecuador (1982), Italia (1984), Spania (1986) og tre ved EM i Italia (1983), Bulgaria (1985) og VFR (1989).

Han dømte også verdenscupkonkurransene i Los Angeles (1983) og Barcelona (1991), World Student Universiade i Bucuresti (1981) og Zagreb (1986), World Goodwill Games i Moskva (1986), i verden «Friendship» konkurranse i Havanna (1984).

Lagene ledet av ham ble til og med mester i Litauen 34 ganger.

Du har to helligdager på samme dag: Midtsommer og bursdag, og i år er det også bursdag. Det er morsomt?,- ba vi om jubileet.

Det er hyggelig fordi jeg kan ha rabatter og til og med gaver i butikkene i anledning Saint-Jean og bursdag (smiler).

Jeg skal fortelle deg en historie. I anledning 100-årsjubileet for litauisk basketball kjøpte jeg mynter utstedt til barnebarnet mitt Vilis og hentet dem på postkontoret. Med kupongen i hendene stiller jeg meg i kø for å plukke dem opp og snakke med kvinnen som sitter ved siden av meg. Jeg forteller ham at jeg er 85 år gammel. Hun ser morsomt på meg og sier hun fylte 92 år i går. Jeg trodde det ikke var noe å skryte av å være 85 år gammel.

Moren min ble 85 år, så jeg fikk det inn i hodet mitt at jeg må leve så lenge også, og etter det, som Gud vil gi.

Du får sikkert mange tekstmeldinger og telefoner på en dag som denne?

Ja, jeg klager egentlig ikke, jeg er ikke glemt. Men med årene blir jeg ubevegelig, øynene mine svekkes. Jeg går 100 meter til butikken, og det er allerede vanskelig å komme dit.

Tungen fungerer, halve hodet fungerer, men bena gjør det ikke. Jeg hadde problemer med dem hele tiden, og nå må jeg se på passet mitt.

Jeg dro ikke for å feire bursdagen min, jeg liker ikke bursdager, men tidligere spillere og venner provoserer meg.

For dem er bursdager en fin mulighet til å kommunisere og se hverandre.

I anledning jubileet inviterte jeg slekt og venner til en av kafeene i Kaunas, hvor en tidligere vannpolospiller jobber som bartender.

Doktor Vladimir Kristalnus og jeg bestemte oss for å plante «gamle» og unge hver for seg, siden den ene ikke ønsker å være til stede på bursdagen, og den andre vil.

Alt må kombineres. En kjent vannpolo-fan spurte til og med halvt på spøk, halvt seriøst om det ville være et piano. Jeg svarte at hvis den ikke er tilgjengelig tar vi den.

Jubileet bør også inkludere en stor spiller i fortiden, min elev Vladimir Rusakov, som nå bor i Kaliningrad.

Jeg forteller ham det, Vovka, hvis de ikke lar deg gå gjennom tollen, så fortell dem at Čirūnas tillot det (smiler).

Du har samlet en enorm samling av priser, og hvilke suvenirer tok du med deg fra utlandet i sovjettiden som nå dekorerer leiligheten din?

Jeg tok med tallerkener fra hver by jeg dro til. Den ene veggen i leiligheten er dekket med det.

Kona mi ber meg stadig kaste, datteren min Diana fra Norge er også sint for at det er mye unødvendig i leiligheten, og jeg må ordne opp.

Leiligheten vår tømmes sakte. Jeg flyttet de fleste suvenirtallerkene til kjelleren og nå er det kanskje 40 igjen i rommet.

Noen må kanskje gi den bort. Mest sannsynlig – for det litauiske sportsmuseet. Jakken min fra OL i Seoul, hvor jeg var dommer, fant også sin plass der.

Jeg samlet også et stort arkiv med litauiske vannpolobilder, som jeg ga til Saulis Andrašiūnas, dommeren for sporten vår.

Karrieren din inkluderte to idretter: basketball og vannpolo. Der og der klarte du. Hvorfor vant vannpolo?

Jeg studerte med Henrik Giedračius i samme klasse, og han overbeviste meg om å spille basketball.

I 1955 ble jeg invitert til det litauiske juniorlaget i basketball, ledet av Vytautas Timleris, og deltok i USSR juniormesterskapet i Odessa, vi tok fjerdeplassen.

Men uventet tilbød vannpolotrener Kęstutis Šmitas meg å gå til USSR Junior Championships i Astrakhan, fordi de ikke hadde en keeper.

Jeg elsket vannpolo og ble der, bare sterke mennesker spiller det. Og jeg kunne ikke se større utsikter i basketball.

Siden jeg hadde en god hånd, spilte jeg også håndball, i det litauiske fagforeningsmesterskapet, som representerte Kaunas «Pramprojekt», vi vant tredjepremien to ganger. Jeg elsket ishockey om vinteren.

Gjør vannpolo deg nostalgisk nå?

Fordi vannpolo har vært hele livet mitt. Når jeg møter elevene mine går vi alltid tilbake i tid, mange hyggelige minner kommer tilbake til meg.

Jeg husker til og med noen spill i detalj som om de skjedde i går.

Jeg er glad en spiller, nå en student av meg med et strålende minne, til og med klarte å komme seg ut av fengselet.

Han brakk kjevebeinet til en KGB-ansatts sønn på skolen og ble sendt til fengsel i tre år.

Takket være min kunnskap ble hans bønn om benådning tatt til følge, og etter tre måneder ble studenten løslatt fra fengselet.

Som takk ga han meg så en ravfløyte og fortalte meg med tårer i øynene at fengselet kunne ha ødelagt hele livet hans.

Jeg hjalp mange av elevene mine som studerte på høyere skoler.

Hvilken fase av livet ditt – som spiller, trener eller dommer i den internasjonale kategorien – liker du best?

Alle tre var minneverdige, bare jeg oppnådde mer i offisiering enn i spillet. Jeg måtte også oppleve klager, siden det var de som misunnet meg for mange ting.

Da OL i Seoul nærmet seg, gikk det til og med et anonymt brev til sentralkomiteen i det litauiske kommunistpartiet, hvor det ble sagt hvor dårlig trener og dommer jeg er.

Imidlertid ringte de meg fra Moskva og fortalte meg at jeg ikke kunne gå til OL, fordi de ikke hadde en avgjørelse fra sentralkomiteen vår angående min avgang.

Det var bare to dager igjen, det var på tide å skyte. Venner hjalp igjen.

Takket være dem ble avgjørelsen fra sentralkomiteen trukket fra skuffen, som plutselig ble sendt til Moskva, og jeg hadde en sjanse til å dra til Seoul.

Hvilken litauisk vannpolospiller mener du er den beste i historien til denne sporten i Litauen?

Min mening er fast – Anatolijus Asajavičius, den nåværende presidenten for det litauiske vannpolosportforbundet.

Han var en allsidig spiller, medlem av studentteamet til USSR, en ekte vannpolo-entusiast.

Du er en utmerket kokk, du kan svelge tungen når du spiser selvtilberedt pilaf, syltet steinsopp tilberedt for vinteren, som du plukker selv, og når utviklet du en tilbøyelighet til matlaging?

Det skjedde av seg selv, fordi min kone og jeg har radikalt forskjellig smak. Det hun spiser, spiser jeg ikke, og det jeg spiser, spiser hun ikke. Mat bør tilberedes separat.

Da jeg vokste opp i Freda, var hovedmaten mitt svart brød og melk fra bukken vi hadde på soverommet.

Moren min var en utmerket kokk, og frem til ekteskapet med Panevėžys jobbet hun som kokk på en kafé sammen med søsteren sin, så tydeligvis har jeg arvet noe sånt fra henne.

Min kone Anna er turkmensk, jeg møtte henne mens jeg fløy på USSR Championships i Ashgabat.

På den tiden ble hun uteksaminert fra Moskva statsuniversitet og ble utnevnt til sjef for arkivene i Turkmenistan.

Vi giftet oss i 1961 og min kone endret Ashgabat til Kaunas.

For 10 år siden led familien vår en forferdelig ulykke, vår 49 år gamle datter Laimutė døde.

En annen datter, Diana, bor og jobber i Norge. Jeg har 4 barnebarn og to oldebarn.

Du ventet på 90-årsjubileet for litauisk vannpolo og boken utgitt ved denne anledningen – du fikk det. Vil du feire 100 år med vannpolo?

Bare Gud kan fortelle. I tankene mine lovet jeg moren min at hun skulle leve til hennes alder, og jeg holdt det jeg lovte.

* * *

Jubel

Kjære Jona Cirunas,

Du har fått besøk av en vakker og meningsfull bursdag, som viser hvor rikt livet ditt er.

Vi er vant til din glade og vittige måte, dine glade minner, vi setter pris på prestasjonene dine, som ingen andre litauiske vannpolospillere var i stand til å oppnå.

Vi vil ønske deg den største suksessen der det mangler, god helse, som er spesielt nødvendig i dag, og stor tålmodighet, som aldri vil ta slutt.

Litauens vannpolosportforbund

Prosjektet «Idrett – en kilde til helse og kunnskap for alle» utført av den offentlige virksomheten «Sporto Leidinių Grupė» er fellesfinansiert med midler fra Idrettens støttefond, som administreres av Utvekslingsstøttefondet utdanning.