Det er lite romantikk i dette verket. I tillegg krever det både mye engasjement og profesjonalitet. Det var imidlertid først etter å ha jobbet i Norge at ergoterapeut Mantas Gilys oppdaget hvordan spesialister innen sykepleie egentlig burde vurderes, inkludert deres materielle uttrykk.

En forsinkelse på seks år

Mantas, som har bodd i utlandet i snart tre måneder, benektet ikke at selv om emigrantopplevelsen fortsatt er relativt grønn, er førsteinntrykket hans optimistisk.

Før han flyttet til Finnøy, hvor han fikk jobb som sykepleier på et lokalt aldershjem, jobbet Mantas i forskjellige medisinske institusjoner i havnebyen. 33-åringen fra Vilnius ble uteksaminert fra Klaipėda-universitetet med studier i ergoterapi og sykepleie.

«I en tid ønsket jeg å gjøre endringer, prøve å sammenligne situasjonen i andre land. Ideen om å jobbe i Norge hadde brygget i rundt seks år, men jeg fortsatte å legge den til side. Til slutt måtte jeg skynde meg å få norsk tillatelse, for hvis forholdene hadde endret seg i forhold til 2017, ville jeg ha vært nødt til å bruke bergensspråket, en prøve som ikke engang alle nordmenn kan bestå,» – minnet intervjueren om det siste atomvåpenet for å ta en avgjørelse.

Mantas, som prøvde å lære norsk i Litauen, innrømmet at så snart han kom til Norge, ble illusjonen hans om at språket var lett knust. Spesielt siden forskjellige dialekter snakkes avhengig av regionen i landet.

«Heldigvis jobber jeg med et godt team, de norske hjelpepleierne hjelper meg å lære språket. Generelt kommuniserer vi på en vennlig måte med kollegene mine, de sørger alltid for at jeg har det bra og ikke går bra, for det er mangelvare. av sykepleiere her», smiler emigranten, erfaren og ekstremt liten, om det særegne ved lokalsamfunnet på rundt 800 innbyggere: – Selv fremmede hilser på meg, ønsker meg en god dag, selv om de kanskje ser meg for første gang .

En pause er en hellig sak

Det ser ut til at sommertid er veldig gunstig for tilpasning i et land som ikke er ødelagt av varme og sol, men Manto ventet tvert imot på en seriøs dåp.

«Om sommeren er mange kolleger på ferie, så midlertidige sommerprester kommer fra Latvia, Sverige og til og med Chile. Noen av dem er fremtidige leger, andre er fremtidige sykepleiere. Og de må læres opp, forklare alt, noe som er vanskelig nok, når du selv fortsatt er en nybegynner,» innrømmet intervjueren.

På den annen side er ikke arbeidsmengden i Norge sammenlignbar med den litauiske erfaringen til Mantos.

«I Norge er det mye kommunikasjon med pasienter, i Litauen er det rett og slett ikke tid til dette – her jobber sykepleieren og hennes assistent hardt, uten å overdrive, med mer enn 20 pasienter, inkludert personer i ekstremt alvorlig tilstand tilfellet her Selv om nesten alle pasientene våre er demente, kan jeg ikke si at jeg går på jobb som om jeg var lei av å ikke sove normalt. – husker Mantas, som på et tidspunkt slet med å ta på seg tre jobber, noe som slett ikke var et godt liv.

Intervjueren innrømmet at han først ikke forsto den rolige og nøye planlagte arbeidshverdagen til nordmennene.

«Her kan du i pausene drikke kaffe, prate med kollegene dine, bruke massasjestolen på personalrommet. Og på den tiden har ingen rett til å forstyrre deg. Og i Litauen, hva slags pauser er det? ! Du stopper raskt for en matbit og må løpe igjen, fordi du vet at det vil bringe pasienten snart,» husket Mantas.

Det viktigste er pasienten

Som den litauiske kvinnen erfarte, er arbeidet til en sykepleier i Norge mye mer ansvarlig og mening er mer verdsatt.

«Her er du halvt lege, halvt sykepleier, for i virkeligheten er du alene – det planlegges legebesøk to ganger i uken. Min jobb er å organisere løfting av pasienter fra sengene, i samarbeid med sykepleierens assistenter, vaske dem, dispensere medisiner, samt sårbehandling, forebygging av liggesår, etc. Legen her tar hensyn til sykepleierens mening, diskuterer med ham, prøver å finne det beste alternativet for ham, fordi han er den viktigste her er ikke uvanlig at legen sier: punktum, ingen diskusjoner,” sa emigranten.

Foreløpig har Mantas kun jobbet dagskift på det nye stedet, hvor den ene starter om morgenen og den andre om ettermiddagen.

«Jeg trengte ikke å jobbe i tredje nattevakt, og det kommer jeg nok ikke til, for denne tiden er «ivaretatt» av nordmennene, – spøkte intervjueren, uten å benekte at en av hovedårsakene er en mer solid lønn – Generelt har nordmenn en tendens til å være late – de vet at det er hjelpepleiere som vil gjøre jobben, og som en ekte litauer er jeg ivrig etter å hjelpe, er jeg vant til å jobbe i et team.

Ifølge Mantos er ikke lønnen til en sykepleier i Norge av de laveste, selv i denne landssammenheng. Hvordan kan dette sammenlignes med Litauen, hvor inntekten til disse ansatte ifølge hans beregninger utgjør rundt 500 euro.

«Før avreise var det mange som skremte meg – Norge er et veldig dyrt land, du må betale eiendomsskatt. Men her, med 3000 euro i hånden, kan du leve med verdighet, ikke bare ha råd til å reise, men også betale boliglån uten stress Sammenlignet med Litauen er prisene på varer i butikkene kanskje to eller tre euro høyere her, selvfølgelig, noe er billigere, tror jeg, liksom, sa emigranten.

Hvis det er gøy, er det gøy

Selv om den økonomiske motivasjonen for å jobbe i utlandet ikke er essensiell, benekter ikke Mantas at forholdet mellom arbeidsforhold, arbeidsmengde og tilfredsstillelsen og belønningen mottatt tilbake ubevisst oppmuntrer ham til å tenke på nye perspektiver på livet.

«Jeg ønsket å vite hvordan arbeidet gjøres andre steder, fordi drømmen min var å åpne et sykehjem i Litauen, et hus hvor pasienter kunne føle seg verdige og til slutt møte døden med verdighet, vi savner slike sykehjem,» innrømmet intervjueren.

Utvandreren utelukker imidlertid ikke at det kan realiseres i Norge, men kanskje i en større by og til og med i en litt annen region. Intervjueren innrømmet at han var lei av å jobbe på operasjonssalen, fordi Mantua på et tidspunkt måtte jobbe som assisterende kirurg ved Jūrininkai sykehus.

På spørsmål om han ikke føler seg som en ubebodd øy på sitt nye sted sammenlignet med Klaipėda, spøkte intervjueren at han i det minste foreløpig ikke står i fare for å dø av kjedsomhet: fra den første uken inviterte kollegene hans nykommeren fra Litauen til teateret for å dyrke meg.

«Det er gøy her. Denne lille landsbyen har sin egen sjarm og skjønnhet. Og hvis du vil være i en større by, er Stavanger 30 minutter unna med ferge. I tillegg arrangerer vi alle slags aktiviteter på stedet – en kollega «Vi var nylig invitert til en rekefest, og vi ble gale til kl. 05.00. Jeg tror det blir enda morsommere når vennekretsen og likesinnede utvides», smilte Mantas og innrømmet at han derfor bare angrer på én ting langt – at han forsinket så denne endringen i livet sitt i lang tid.

Foto fra det personlige arkivet til Mantos Gilis.