Skriv ordet «lepper» på tavlen

Vi møtte Hanna for første gang på begynnelsen av sommeren, da hun tok litauisktimer ved Voksen- og ungdomsopplæringssenteret i Kėdainiai, avdeling for ikke-formell voksenopplæring, sendt av arbeidstjenesten, sammen med andre skjebnesøstre fra Ukraina. .

På det tidspunktet hadde bare noen få litauiske språktimer bestått, men ukrainske elever kunne allerede liste opp noen av de mest fastlåste litauiske ordene og til og med skrive dem på tavlen.

«Lepper,» skrev Hanna det ordet på styret den gang og innrømmet at drømmen hennes var å jobbe på favorittjobben.

Den andre gangen, noen måneder senere, møttes Hanna og jeg i gangen til Kėdainiai PSPC. Hun hadde allerede på seg en hvit frakk, men hun jobbet ikke ennå – hun måtte vente til hun fikk en lisens som bekrefter at hun kan praktisere som tannlege i Litauen.

Et barnebarn ble etterlatt i Mariupol

Nå deler Hanna, som mange ukrainere, livet sitt før og etter krigen. Når du snakker om livet hennes, kan du se tårer i kvinnens øyne – noen spørsmål er som åpne sår som, ved berøring, får deg til å verke i hjertet.

Det var bare ved en lykkelig tilfeldighet at ektemannen og sønnen hennes forlot Mariupol 14. februar og nådde Vilnius dagen etter via Kiev. De jobber begge i et litauisk transport- og logistikkselskap og jobber for tiden i Norge.

«De trakk nettopp et heldig lodd – de dro til Norge, hvor de jobber som langdistansesjåfører. Og jeg ble der, i Mariupol.

23. februar jobbet jeg fortsatt i en privat tannlegepraksis. I dag kan jeg vise deg videoopptakene sendt av eieren av det som er igjen. Alt er ødelagt, ødelagt. Bildet er bokstavelig talt som etter krigen.

Min sønns ekskone bodde i Mariupol sammen med mitt 6 år gamle barnebarn, Eva. Nå har de flyttet til byen Dnipro. Den tidligere svigerdatteren er sjefsetterforsker i politiet, hun er en offiser, hun kunne og ønsket ikke å forlate landet sitt, sa Hanna.

På spørsmål om barnebarnet hennes, sier den ukrainske kvinnen at jenta ble knust av ruinene av huset og gjemte seg i kjelleren i lang tid: «Når jeg ringer henne og spør hvordan hun har det, spør hun meg selv: «Bestemor, vil krigen slutter snart, fordi vi er veldig kalde der? «Jeg sier at det vil ta slutt snart, selv om ingen av oss vet det. Hele verden vet ikke når krigen tar slutt. Hun skulle gå i første klasse i år, men hun gikk aldri på skolen.»

Personlig arkivbilde. /Slik ser et tidligere tannlegekontor i Mariupol ut i dag.

Fra Vilnius ankom Kėdainii

Hanna sier hun elsker Litauen – et lite land som har blitt som hennes hjem i dag. «Jeg har ikke møtt en eneste person her som ville ha kommunisert med meg uten empati, medfølelse, kjærlighet, menneskelig oppriktighet.

Da jeg ankom Vilnius, ventet jeg på mannen min da han kom tilbake fra turen. Alle som kom fra Ukraina ønsket tydeligvis å bli i Vilnius – det er tross alt en stor by, så mulighetene er større.

Jeg hadde samme sted å gå, men til Nordpolen, bare så jeg kunne bo i en egen leilighet. Noen ganger tuller jeg: Jeg kan komme overens med alle, men ikke så mye med meg selv. Det er på grunn av min urolige søvn,» sa kvinnen.

18. mai kom kvinnen til Kėdaini sammen med mannen sin, og den lokale kommunen tilbød familien å bo i en ettromsleilighet leid av en familie fra Kėdaini.

Hanna bor i Litauen og er konstant interessert i situasjonen i landet sitt, spesielt i Mariupol. Noen ganger får nyheten meg til å grøsse igjen: «Alt så ut til å være avgjort, men opplevelsene kom tilbake da de brutale russiske angrepene rammet 10. oktober».

AFP/ «Scanpix»-bilde/Mariupolis

Litauere kalles helgener

Hanna er fornøyd med de gode boforholdene i Kėdainai. Familien kan bo gratis i sin nåværende leilighet frem til 1. januar. Da må du leie leiligheten.

«Jeg kan allerede betale husleien fordi jeg jobber. Jeg fikk matrasjoner og kunne velge klær, men jeg trengte det fordi mannen min jobber – det var lettere for meg.

Jeg ventet virkelig på at han skulle komme tilbake fra turen for å kjøpe varme klær og vinterstøvler til meg. Hvis jeg ikke kunne ha kjøpt den selv, kunne jeg ha spurt og den ville blitt gitt til meg. Men det første noen jeg samhandler med spør meg: hvordan kan jeg hjelpe deg? – Hanna undrer seg over folks godhet og legger til, – dere litauere er hellige mennesker.»

Foto av Asta Raicevičienė. /»Her er utmerkede arbeidsforhold for en lege, utmerket utstyr for tannpleie,» sa legen.

«Jeg kommer ikke, jeg vil rømme»

Da litauiskkurset var over, begynte kvinnen umiddelbart å søke jobb. Som hun sier, valgte hun den første annonsen hun kom over. Det var selskapet «Rivona».

«Da jeg kom til Rivona-lagrene fikk jeg umiddelbart tilbud om jobb i kjøleskapet, hvor jeg jobbet i en måned. Etter det fant jeg en lettere jobb og jobbet sånn til 18. november. Men hele tiden tenkte jeg at jeg ville fortsette å jobbe som tannlege var i hodet mitt.

Jeg har sendt inn de nødvendige dokumentene til Kėdainiai PSPC Physicians Advisory Commission for å få en tannlegelisens. Forresten, i Ukraina er det ingen slike lisenser for leger.

Da jeg gikk på intervju og ble spurt om jeg ville komme for å jobbe på institusjonen, svarte jeg at jeg ikke ville komme, men at jeg ville stikke av, sier Hanna.

Hun har jobbet som tannlege i 32 år

På spørsmål om hvordan hun følte det da hun fant ut at hun hadde blitt akseptert til å jobbe som tannlege, innrømmet kvinnen at hun var spesielt glad den dagen fordi drømmen hennes hadde gått i oppfyllelse.

«Jeg liker jobben min veldig godt, jeg er glad i jobben og jeg går på jobb som en ferie. Jeg jobbet som tannlege fra sommeren 1990 til krigens begynnelse – totalt 32 år,» sa den ukrainske kvinnen .

Selv om Hannas kunnskap om det litauiske språket er svært begrenset, er det ifølge Hanna ikke nødvendig å kommunisere mye med pasientene i dette arbeidet – det er nok å undersøke munnen og om nødvendig ta et bilde av tannen.

Da ukrainerne som bodde i Kėdainiai fikk vite at hun skulle begynne å jobbe som tannlege, ble de veldig glade og sa at de bare ville gå til Hanna. «Selvfølgelig tar jeg gjerne imot alle pasienter. Jeg bryr meg ikke om hvordan skapet ser ut eller om det mangler reparasjon et sted.

Her er gode arbeidsforhold for en lege, utmerket tannbehandlingsutstyr. Alt du trenger for kvalitets tannbehandling er tilgjengelig. Tannlegeinstrumenter er like overalt, selv i Ukraina jobbet jeg med identiske materialer. Det er ikke noe nytt og uvanlig for meg her. Jeg er veldig takknemlig for hele teamet for at de tok godt imot meg og tok vare på meg, sa legen.

Foto av Asta Raicevičienė. /Kėdainiai Direktør PSPC Joana Kleivienė

Det var ingen tvil

Joana Kleivienė, direktør for VšĮ Kėdainiai’s PSPC, husker med glede det første møtet med H. Ishchenko.

«Hanna og jeg møttes veldig uventet, da hun kom for å spørre om jobb og ble eskortert til kontoret mitt av en assistent. Det var ingen tvil, ikke et øyeblikk. Jeg var tvert imot veldig glad for at en slik person kom til institusjonen vår. Jeg tror at legens erfaring vil bli bedre verdsatt av våre pasienter.

Da vi møttes vil jeg ikke legge skjul på det, skjelvinger rant gjennom kroppen min. Jeg husker da jeg spurte hvordan hun hadde det, var svaret kort og sikkert: «Jeg har det bra nå».

Det var vanskelig å lytte til opplevelsene hans i Ukraina. Jeg håper inderlig at hun vil være glad for å jobbe i vår institusjon og leve trygt i Litauen. Og la oss alle se oss rundt og lære å sette pris på det vi har mens vi har det,» sa Kėdainiai PSPC-direktør.