Greilen. Foto Wikipedia.org.

Celia

Denne middelalderbyen i Calabria-regionen i Italia har sakte forsvunnet: siden det 20. århundre. 7. desember lokalbefolkningen har krympet fra 1700 til litt over 500 mennesker. I tillegg består majoriteten av befolkningen av personer over 65 år. I 2015 kom ordføreren i Selia opp med en original måte å bekjempe befolkningsnedgang – han forbød innbyggere å bli syke og dø.

Forresten, den tilsvarende forordningen til lederen av byen er ikke så absurd som den ser ut ved første øyekast. Fengsel og straff venter ikke på de døende i Selia, men de som lever sunt kan forvente oppmuntring. Som en del av anti-dødskampanjen ble det åpnet et medisinsk senter for byfolk. I tillegg har innbyggere som tar vare på helsen sin og avlegger en årlig helsesjekk fått skattelettelser.

Spitsbergen

Det er ikke veldig vanskelig å dø i en snødekt og isdekket skjærgård i Polhavet hvor mange isbjørner streifer rundt. Men det er bedre å la være. Permafrosten som binder øyene i øygruppen hindrer kroppene i å brytes ned, de mumifiserer raskere, og over tid havner de på jordoverflaten, hvor de ikke bare blir mat for dyr, men også en kilde til farlige sykdommer: virus leve i de dødes kropper og sette de levende i fare.

Begravelser er derfor forbudt på Spitsbergen. Unntaket er kremasjon, som er tilgjengelig for fastboende på skjærgården. Eldre fra Spitsbergen blir ofte sendt til fastlandet, og likene til de som er så uheldige å dø på øya blir også fraktet. I tillegg forlater gravide også øya: lokale sykehus oppfyller ikke vilkårene for å akseptere en trygg fødsel, så kvinner reiser til Norge cirka tre uker før fødselen av barnet.

Greilen

En i 2019 Søndag 1. desember døde en mann i den franske byen La Grell, men ingen var i stand til å registrere hans død: ikke en eneste lege dukket opp for å delta på denne samtalen. Da tok byens ordfører, Isabelle Dugelet, opp saken, som utstedte et kommunalt dekret som forbød å dø på arbeidsfrie dager og helligdager på grunn av legemangel.

Byens leder kalte selv vedtaket sitt et absurd svar på en absurd situasjon og påpekte at forbudet ikke gir mening, det vil tross alt ikke straffe de døde. Hensikten med denne avgjørelsen var å gjøre franske myndigheter oppmerksomme på problemene med medisinsk hjelp i landlige områder. Med pensjonering av gamle leger og mangel på unge spesialister må folk ofte henvende seg til leger fra nabokommuner, som har vanskelig for å takle den enorme arbeidsbelastningen.

Itsukusima

Den første kunnskapen om dødsforbudet dateres tilbake til det 5. århundre f.Kr., da det gjaldt på den antikke greske øya Delos. Død og fødsel på Dele var ulovlig av religiøse årsaker, da øya ble ansett som hellig. Av samme grunner var det forbudt å dø på den japanske øya Itsukushima (ellers kjent som Miyajima). Itsukushima er et av de helligste stedene i shintoismen, den tradisjonelle religionen i Japan.

Templet hvis navn øya bærer ble grunnlagt for 1400 år siden og lenge var det kun prester og prestinner som fikk bo på øya. Senere ble denne begrensningen lempet og pilegrimer fikk bosette seg på øya. Men en rekke restriksjoner ble lagt på de som flyttet: det var forbudt å dø og føde i Itkushima – døende eller gravide måtte forlate øya, de syke ble også sendt til andre øyer for å bli der tatt hånd om. Det er ingen kirkegårder eller sykehus i Itsukushima i dag, folk er ikke gravlagt her som før.

Falcian del Masic

I 2012 forbød myndighetene i denne italienske kommunen å dø: Årsaken til forbudet var de overfylte kirkegårdene. I følge den tilsvarende ordførerens dekret er det forbudt for innbyggere og gjester i Falciano del Masico å «krysse terskelen til jordisk liv og gå inn i etterlivet», i det minste inntil spørsmålet om gravstedene er løst.

Avgjørelsen til sjefen for administrasjonen av kolonien i denne saken er også snarere en provokasjon rettet mot de føderale myndighetene. Folk som trosser forbudet blir selvsagt ikke straffet, men deres pårørende må finne seg en plass på kirkegårdene i andre byer. Falcian del Masic er ikke det første stedet der et «dødsforbud» har blitt innført på grunn av overfylte kirkegårder: lignende avgjørelser av samme grunn har blitt tatt i forskjellige år av kommunene Lanjarón og Daro i Spania, Cuneo og Sarpurans i Frankrike, og Biritiba i Brasil.