For norske universiteter er det ikke rangeringer som er viktig, men kvalitetskontroll og internasjonalitet. Dersom det er mulighet for å oppnå et gjennombrudd på et bestemt område, gis maksimal finansiering. Det var tross alt slik Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) vant Nobelprisen – etter å ha bevilget betydelige midler til et bestemt område innen medisinsk vitenskap hvor dette kunne skje.

For seks år siden vant NTNU-forskerne May-Britt Moser og Edvard I. Moser Nobelprisen for å ha oppdaget et slags indre pattedyr-«GPS-system» – hjerneceller som hjelper til med orientering og navigering. Hva betyr en vurdering i denne sammenhengen? Et sterkt nasjonalt system i seg selv skaper en motvekt til unødvendige internasjonale komplekser – sier Gediminas Karoblis, professor og filosof ved NTNU, som samarbeider med Vytautas Grand University (VDU). Ifølge Verdensbanken bruker Norge opptil 2,11 prosent. av sitt BNP til vitenskap og fremgang, mens Litauen – bare 0,89 prosent.

Nyttig erfaring

Professoren forsikrer at Litauen kan lære mye av erfaringene til nordmennene, hvis tilnærming til organisering av utdanning er ekstremt enkel. For det første er høyere utdanning sjenerøst finansiert av staten – studenter betaler ikke i det hele tatt og universiteter mottar statsstøtte til studieprogrammer basert på antall kandidater som ble uteksaminert der for to år. Ifølge G. Karoblis bærer dette frukter: Institusjoner for høyere utdanning blir sentre for innovasjon som ikke bare gir fordeler til staten, men som også nyter internasjonal anerkjennelse. Det er også viktig at elevkurver er knyttet til arbeidet som gjøres og ikke med å jage elever. Toårsperioden lar universitetene planlegge budsjettene sine bedre.

Det vanlige resultatet av dette arbeidet kan sees i samme NTNU – det er et av de viktigste teknologiske sentrene i Norge, som har gjort landet til verdensledende innen fiske.

De siste sosiologiske undersøkelsene viser at nordmenn forventer mer velstand i fremtiden, ikke fra oljesektoren, men fra fiskeri og havforskning. Folk tror at vitenskap og utdanning gir dem velstand.

Det er noen ting som ikke kan klassifiseres, som foreldre til barna og universiteter.

Oppmuntrer til samarbeid

– Norge har et institutt for høyere utdanning og internasjonale vitenskapelige relasjoner som oppmuntrer universiteter til å samarbeide og utvikle studietilbud av høyere kvalitet. Det var på initiativ og med midler fra regjeringen at NTNU ble med i regionale høyere utdanningsinstitusjoner og ble det største universitetet i landet. Sammenslåinger bidrar til at små akademier øker konkurransekraften – for eksempel da flere naboinstitusjoner for høyere utdanning ble knyttet til NTNU, økte kvaliteten på realfag og studier betydelig, med tilgang på universitetsressurser, internasjonale forbindelser og status. meg selv da universitetet begrenset mine Erasmus-utvekslingsreiser slik at professorer fra de nye avdelingene kunne reise mer.» – forklarer prof. G. Karoblis.

Ifølge ham er en annen ikke mindre viktig faktor som hjelper nordmenn til å være ledere i høyere utdanning autonomi, friheten gitt av staten, for eksempel kan universitetene selv akkreditere sine programmer, som c Dette er tilfellet i Storbritannia. Universitetene er tillitsfulle, og de driver selvevaluering og løpende analyser selv.

Uavhengig selvevaluering, uten instruksjoner ovenfra, er karakteristisk for avanserte tilstander – dette er en av egenskapene til det 21. århundre. utdanningsnotater. Dessverre bemerker forskeren at Litauen fortsatt sitter fast i fortiden i denne forbindelse: byråkrati og sentralisert styring av utdanning dominerer der.

«Staten som øker antallet byråkrater er av den autokratiske typen – den stoler ikke på universiteter og vil at noen med en jernklo skal evaluere dem, men den krever ikke konstant egenvurdering i det hele tatt. Her er et paradoks – i Litauen , professorer, professorer, universiteter rapporterer stadig til sentralinstitusjonen, som i det russiske imperiets tid, men de oppfordres ikke til å evaluere seg selv», observerer G. Karoblis.

Meningsløse notater

Ifølge ham må internasjonalitet også være reell og ikke simulert. Ved norske universiteter oppmuntres denne praksisen over hele linjen: å rekruttere internasjonale eksperter til å evaluere studier, publisere kursmateriell på engelsk, og å kreve at alle studenter skal studere i utlandet i minst et semester. Det er viktig å merke seg at masteroppgaver også blir vurdert av eksterne eksperter, professorer fra andre utenlandske universiteter.

Til tross for dette ser man varsomt på internasjonale rangeringer i Norge – uten vekt, ofte deltar mer av solidaritet med andre land enn av tro på prestisje eller viktighet av slike vurderinger. Tvert imot er det bekymring for at journalister vil feiltolke høringene.

«Det er ting som ikke kan klassifiseres, som foreldre med barna og universiteter. Liker kan bare sammenlignes med like. I Storbritannia, for eksempel, er universitetene delt mellom de som tilhører Russell Group og de som ikke er det. Forskjellen mellom dem er som mellom Litauen og Kina. Rangeringer introduserer tross alt en felles plattform for alle – og alle blir like. fysisk kalles dette termisk død: hvis to rom har forskjellige temperaturer, vil de bli like når dørene åpnes. I systemer hvor et veldig stort antall aktører eller institusjoner sammenlignes, er denne likheten uunngåelig. Og forskjeller er nødvendige for vitenskap og gjennombrudd: dette er grunnlaget for evolusjonær utvikling», – lærer prof. G. Karoblis.

Problemet med rangeringer, sier han, er at de ofte prøver å sammenligne universiteter som har lite til felles eller som har styrker på ulike områder. Dessuten, ifølge filosofen, oppmuntrer slike rangeringer uunngåelig til standardisering – anvendelsen av de samme prinsippene og kravene for alle, som unødvendig begrenser universitetet og forhindrer det i å fullt ut avsløre fordelene ved et eller annet universitet.