Og foreløpig, som annonsert i pressemeldingen, er Merūnas glad for å kommunisere med familien sin og prøve å få flyttingen til det nye huset som ble bygget for henne i Trakai, å skje så snart som mulig.

– Hvor lenge må du vente på å bli ferdig utdannet? Når planlegger du å flytte?

– Det kan vi ikke foreløpig, for interiøret pyntes fortsatt. Om sommeren må du jobbe fra skulderen for å ha ønsket komfort og slippe å dra i gjørma.

Det blir ikke vårt bolighus, men heller et sommerhus ved sjøen. Jeg er fortsatt stolt av meg selv, for jeg ville ikke gjort det andre gangen i mitt liv – det er lettere å kjøpe et bygget hus.

Men, som de sier, jeg vil bli «merket» i henhold til alle krav: sønnene mine vokser opp, huset står, det gjenstår å plante noen eiketrær ved siden av. Og i fremtiden – hvem vet – kanskje en sommer… Jeg er glad for å se at barna virkelig trives, ved sjøen: de fanger frosker, fisker, leker gjemsel i buskene.

– Når frosten avtar, er arbeidet til gartnerne i full gang. Blir det bed med grønnsaker i nærheten av huset?

– Vi liker ikke «grønnsaker» så godt, da jeg selv tilbrakte mye tid i hager som barn. Trærne, skogen passer oss bedre… Jeg vil gjerne til sommerhuset for å hvile, ikke for å fange plogene. Men moren til min kone Erika, som jeg nå også kaller min mor, «provoserer» oss med drivhus for at barna skal få sunnere grønnsaker. Tross alt, å ha land, kan du ikke bruke det i det hele tatt – du ville rane deg selv.

– Blir det tid til hvile i sommer?

– Allerede under pandemien endret familiens prioriteringer seg: vi begynte å vie mye mer tid til hvile og til hverandre. Vi prøver å skape familietradisjoner slik at barna har et godt eksempel, slik at vi alle er mest mulig sammen, for ikke å «strø» oss. Spesielt siden dette året er vårt jubileumsår: Jeg fylte 40 i februar, min kone blir 35 i august.

Det blir selvfølgelig også jobbrelaterte reiser: vi har begge nylig besøkt USA, om sommeren har vi opptredener i Italia og mange konserter i Litauen. Men hvis jeg måtte velge mellom familie og karriere i livet, ville valget mitt vært helt klart.

– Hvilken plass inntar det i din karriere? Operagalla konserter?

– Det var dusinvis av dem, for musikkfestivaler arrangerer gjerne slike konserter over hele verden. I tillegg, når du signerer en kontrakt med et utenlandsk operahus, blir du ofte tilbudt en forestilling på en jule- eller sesongsluttkonsert, slik at lokalt publikum blir enda bedre kjent med deg.

Det er kjente utøvere som jeg møtte og ble kjent med på konserter, selv om vi aldri sang sammen i forestillinger – for eksempel med Asmik Grigorian. Det er kolleger som vi møtte på felleskonserter da vi var unge, og sang for magre honorarer, og i dag er de verdenskjente utøvere: for eksempel den polske tenoren Piotr Beczała eller den ukrainske barytonen Vasiliy Bilyy . Ved å følge karrieren deres skjønner jeg hvor fort tiden flyr.

I tillegg, Operagalla konserter er en god mulighet til å presentere klassiske mesterverk som du lenge har ønsket å presentere for publikum. Det du kanskje har vist i en annen del av verden, men du hadde ikke hatt sjansen til å synge her før.

– Hva foretrekker du – konserter eller forestillinger i operaforestillinger, hvor du skal oppleve dramatikken til karakteren fra begynnelse til slutt?

– Det er én viktig ting jeg skjønte i løpet av scenekarrieren min, som har vart i tjueen år. Når vi synger i en operaforestilling, skaper vi sammen med våre partnere en lukket kuppel der energien bryter ut i vulkaner, fordi ingen redder den. Men der inne kan vi, solistene, bare se hverandre, og publikum, som sitter veldig tett i rommet, er utenfor denne kuppelen. Når du synger i en operaforestilling har du ingen kontakt med publikum – det er bare om forestillingen din overbeviser dem eller ikke.

Under konserter er tilknytningen til publikum en helt annen. Du kan smile til folk og se reaksjonene deres, du kan føle når du – under første eller andre melodi – «tar dem i hendene». Derfor er det lettere for meg under konserter, jeg kjenner ikke den samme spenningen som før forestillingen.

En operaforestilling er et enormt rullende lokomotiv som ikke stopper uansett. Hver feil du gjør kan være fatal for kollegaen din. Når du innser dette, føler du en følelse av ansvar og samtidig frustrasjon. Og under konserter kan du hvile i pausene, komme i form om nødvendig – det finnes alle mulige triks for det.

– Hvor foretrekker du å opptre – på arenaer eller små lokaler?

– Jeg har en solid bakgrunn i å synge på de store arenaene, men jeg føler mer og mer at det ikke er noe for meg. At stemmen min ikke fyller et slikt rom når ikke alle lyttere slik jeg ønsker. Jeg er nok en salongsanger av natur – jeg liker å kontrollere rommet.

Jeg føler meg bedre når jeg synger i saler som har plass til opptil tusen tilskuere. Jeg prøver alltid å finne noen få mennesker i øynene deres som lytter mest oppmerksomt til meg og smiler. Selvfølgelig er det flere, men jeg liker å få direkte øyekontakt.

– Operagalla konserter med Litauens nasjonale opera- og balletteaters symfoniorkester vil finne sted neste uke i Mazeikiai og Liepoja. Hvilke assosiasjoner har disse byene for deg?

– Jeg besøker Mazeikiai med konserter nesten hvert år og jeg vet det er et fantastisk publikum der. Selv om det er grensen til Litauen, er kulturlivet veldig intenst der.

Jeg har en spesiell plass i hjertet mitt for Mazeiki. Og det er i Liepaja, i «Dijijo gintaro»-rommet, hvor vi også skal bo hos Operagalla konsert, generelt, har jeg ikke vært før. Jeg gikk forbi dette hotellet på vei til Riga, men har ikke hatt en sjanse til å gå dit ennå.

Operagallakonserten med solistene Viktorija Miškūnaita, Stepon Zoni og M. Vitulskis er planlagt til 19. mai på Mažeikiai kultursenter. 18.00 i konsertsalen Didijo gintaro i Liepoja – 20. mai. klokken 19.

LNOBT Symfoniorkester vil opptre under ledelse av dirigent Ričardas Šumila.

Utdrag fra de mest populære operaene som er elsket av publikum – «Bohemos» og «Turandot» av G. Puccini, Ch. «Fausto» av Gounod, «Carmen» av G. Bizet, «Barberen fra Sevilla» av G. Rossini, «Traviato» av G. Verdi, «Don Juan» av WA Mozart, samt nasjonale klassikere – operaen «Dalia» av B. Dvarion.