Hver dag informerer flere norske korrespondenter i ulike regioner i Ukraina norske seere om situasjonen i dette krigsherjede landet. Med headset, i hotellets underjordiske garasjer, med de store bokstavene «TV» på brystet.

Etter å ha sett denne nyheten lenger, var det virkelig skummelt å reise hjemmefra. Flyselskapet kansellerte imidlertid ikke flyvningene, så vi bestemte oss for å ta turen litt etter litt. Vi gjorde det.

Vi så flere visuelle uttrykk for støtte til Ukraina i Litauen enn i Norge. I gatene er det digre plakater på broene og veggene i husene, flagg og vimpler på bilene.

Jeg har ikke sett så lysende symboler på Ukraina i det rolige og forsiktige Norge, men folk har lenge støttet ukrainere ved å samle inn klær fra skoler, som de sender i containere til et da fredelig land, nå krigsherjet.

Nordmennene tar også gjerne imot flyktninger, har opprettet hjelpeorganisasjoner i Moldova og Ukraina og samler inn hjelp fra lokalbefolkningen. Før jeg dro hørte jeg en melding om at det norske apoteket skulle få selge jodtabletter igjen, men da jeg sjekket med det lokale apoteket før jeg dro sa apoteket at de ikke ville få dem før 1. mars.

En kvinne omtalt i en lokal regionavis på Vestlandet i dag fortalte at hun har begynt å lagre mat, hygieneprodukter, jod og vann for andre gang på relativt kort tid. Noen gjør narr av henne, andre sier det er den typiske oppførselen til «forberedere» – de som forbereder seg på katastrofer og støtter henne.

Jeg tror det er flere i Norge. Dessuten glemmer nordmenn aldri at de har en grense til Russland. Men livet går videre og etter vinterferien håper jeg vi får en vellykket tilbakevending til jobb og skole.

Når vi kommer tilbake vil vi fortsette å følge situasjonen i Øst-Europa tett og om nødvendig vil vi hjelpe de som kommer til oss.

Hvis du vil dele din mening og følelser om krigen i Ukraina, skriv til pilieciai@delfi.lt