Flere norske korrespondenter i ulike deler av Ukraina oppdaterer daglig norske seere om situasjonen i dette krigsherjede landet. Med headset i hotellets underjordiske garasjer, store bokstaver «TV» på brystet.

Når man så lenge på disse bekjentskapene, var det virkelig skummelt å gå ut av huset. Flyselskapet kansellerte imidlertid ikke flyvningene, så vi bestemte oss for å ta en kort tur og fullføre den. Vi lyktes.

I Litauen så vi flere demonstrasjoner av visuell støtte i Ukraina enn i Norge. I gatene – enorme plakater på broer og vegger i hus, flagg og vimpler på biler.

I det rolige og forsiktige Norge har jeg ikke sett så levende symboler på Ukraina, men folk har lenge støttet ukrainere i å samle inn klær fra skoler, som så sendes i containere til et land som fortsatt er fredelig, nå krigsherjet.

Nordmennene tar også imot flyktninger, har opprettet hjelpeorganisasjoner i Moldova og Ukraina, og samler inn bistand fra lokalbefolkningen. Før avreise hørte jeg en melding om at det norske apoteket ville få lov til å selge jodpiller igjen, men da jeg sjekket før jeg forlot det lokale apoteket, svarte farmasøyten at hun ikke ville få en kun den første dagen i mars.

En kvinne, omtalt i en lokal regionavis på Vestlandet i dag, fortalte at hun hadde begynt å lagre mat, hygiene, jod og vann for andre gang på relativt kort tid. Noen ler av det, andre sier at det er typisk og gunstig for oppførselen til «prepers» som forberedelse til katastrofer.

Jeg tror det blir flere og flere av dem i Norge. Ikke helt det, nordmenn glemmer aldri at de har en grense til Russland. Men livet er flytende og etter vinterferien håper jeg å lykkes med å komme tilbake til der vi kom fra for å jobbe og studere.

Når vi kommer tilbake vil vi fortsette å følge situasjonen i Øst-Europa tett og om nødvendig hjelpe de som kommer til oss.

Hvis du vil dele dine meninger og følelser om krigen i Ukraina, skriv til oss pilieciai@delfi.lt