Skandinavisk mønster

Andreassen innledet i en tale på Norsk Sport Modellkonferanse med å si at det viktigste for nordmenn i idretten ikke er resultatet, men gleden det gir. «Alle tror at nordmenn er en nasjon av skiløpere, fordi det er i vinteridretten man har de største seirene. Men vi er mye mer enn skiløpere. Det er 55 landsforbund i Norge, ca. 250 idretter fremmes og mer enn 11.000 mennesker jobber i landsidrettslagene, som offisielt har nesten 2,1 millioner nordmenn.

Hvordan klarte vi å nå slike tall? Ved å oppmuntre barn til å trene fra en tidlig alder. Forskning har vist at i 2002 deltok 71 % av nordmenn i organisert idrett. barn, og i 2017 var det allerede 93 %. «Vi prøver ikke å utvikle en eliteidrettsutøver, en fremtidig mester, fra hvert barn, men vi ønsker at alle barn skal få muligheten til å drive med idrett for seg selv, ikke for konkurranse eller resultater», sa en gjest fra Norge.

Ifølge Andreassen er den massive deltakelsen av barn i idrettsaktiviteter oppnådd ikke bare ved å endre tilnærmingen til barneidrett, men også ved å løse infrastrukturproblemer og ved hjelp av foreldre til barn som driver med idrett. «Vi innså at hvis vi ønsker å fjerne barn fra hjemmene våre, må vi ha idrettsbaner i alle nabolag. Dette krevde en betydelig investering, men den endelige kostnaden var likevel mindre enn å behandle sykdommer eller ulike avhengigheter. Og for For at barn skal kunne kunne drive idrett trygt på disse grunnene, trentes det trenere Ettersom flertallet av norske barn driver idrett mellom 6 og 12 år, bestemte vi at trenerne deres kunne være barnas foreldre La oss si det for å jobbe som fotball trener for de yngste, alt du trenger å gjøre er å ta et 15-minutters online trygt sportskurs og, etter å ha svart på noen spørsmål, trekke tilbake trenerlisensen din.

I startfasen er disse trenerne også støttet av frivillige – foreldre som ikke trenger sertifikater eller lisenser. Selvfølgelig øker kravene som stilles til trenere når man jobber med eldre barn, men da blir antall barn forholdsmessig lavere», sa leder for idrettsaktiviteter i Norges Olympiske og Paralympiske Komité og Idrettsavdelingen. om masse og utvikling. av Idrettsforbundet.

Thor-Erik Stenberg, direktør i KFUM-Kameratene Oslo fotballkrets, ga konkrete eksempler på barns engasjement i lag på 1650 fotballspillere. «Vårt hovedmål er å gjøre fotball til en glede, slik at et barn som kommer på trening ønsker å komme tilbake og ha en venn.

Vi vet alle at 1-2 % blir profesjonelle fotballspillere. barn som har gjennomgått opplæring, er det verdt det for en så liten mulighet til å ofre barndommen? Vi har bestemt at vi skal utdanne de flinke og glade barna i klubben vår bedre og at profesjonelle fotballspillere skal vokse opp på egenhånd. Det var det som skjedde. Talentene utfolder seg fortsatt og andre barn utvikler denne vanen resten av livet ved å drive med sport og bli lenge i klubben. Derfor er vi ikke bare en samfunnsklubb, men også en familieklubb, for ikke bare barn, men også deres foreldre og besteforeldre driver med idrett med oss, sa Thor-Erik Stenberg.

Ifølge ham er det sikret at klubben fungerer som den skal av foreldrene som deltar frivillig i dens aktiviteter, samt av staten som investerer i sportsinfrastrukturen og finansierer vedlikeholdet av dem. «I tillegg til fotballbanene og en liten stadion har vi også en idrettshall som har dørene åpne fra morgen til kveld, men alle kan komme og drive med idrett. Og vi er ikke de eneste, det er minst 50 andre slike klubber i Oslo-området, med rundt 43 000 fotballspillere i alle aldre som spiller der.

Staten finansierer kun opplæring av barn og unge under 18 år, og de eldre bidrar til vedlikehold av klubben ved å betale et abonnement. Selvfølgelig, som overalt, har vi ikke nok midler til dette, vi trenger flere plasser, mer romslige idrettshaller, for vi ser virkelig at vi kan tiltrekke oss enda flere, sa direktøren i klubben «KFUM-Kameratene Oslo». «.

A. Skarbalius delte erfaringer fra dansk idrett og sa at den danske idrettsmodellen består av tre hvaler: utdanning av barn, frivillighet for foreldre og sportsinfrastruktur. «Jeg representerer fotballklubben HB Koge, men det samme systemet gjelder for alle idretter. Det er 8 fotballbaner i standard størrelse for HB Koge. Totalt bor det rundt 40.000 mennesker i forstadsbyen København. Klubben har 1.176 medlemmer. 40 lag og 120 trenere, inkludert foreldre som stiller frivillig med sine yngste barn.

Den danske staten betaler et visst bidrag til klubben for barn under 18, vi var ca 800. Alle kan ta med barna sine på trening, men samtidig vil noen foreldre måtte bidra til klubben på en eller annen måte. eller annet – trening, konkurranser, reiser osv. «sa Skarbalius, som har bodd i Danmark siden 1995.

Litauisk virkelighet

D. Tvarijonas, direktøren for fotballklubben «Ataka», som snakket om aktuelle problemstillinger innen litauisk barneidrett på konferansen, presenterte prinsippet om frivillig arbeid basert på skandinavisk praksis og anvendt i klubben, som villig gikk med på å delta på trening . «Kan en trener fungere godt med dusinvis av barn? Definitivt ikke. Det tar minst 4-5 busser, men kostnadene vil være uoverkommelige. I de skandinaviske landene har svaret på dette spørsmålet blitt frivillig involvering av foreldre i trening.

Vi har vært i kontakt med lederne for fotballklubber i Norge, Island og Danmark i mange år, og prøvde å samle opp deres erfaring og bestemte oss til slutt for å prøve denne modellen i klubbaktivitetene våre. Og det fungerer virkelig! De første resultatene er merkbare – de små er klare til å gå på trening ikke bare på grunn av fotball, ønsket om å ha det gøy, for å kommunisere med venner, men også for å være sammen med den trente faren eller moren.

På denne måten dannes en veldig viktig sportsvane fra tidlig alder, som gjør at vi unngår ulike fristelser, avhengighet osv. i fremtiden, og styrker forholdet mellom foreldre og barn, fordi ved å tilbringe mer tid sammen og jobbe sammen, forstår de hverandre mye bedre,” sa D. Tvarion.

Mulighetene for å ta i bruk fordelene med den skandinaviske sportsmodellen i Litauen er imidlertid begrenset av flere alvorlige problemer: de økende kostnadene ved å delta i idrettsklubber og mangelen på infrastruktur. «Vi vil helt sikkert finne foreldre som er frivillige, men faktum er at de kun kan komme på timene etter jobb. Det betyr at barnas praksis må foregå fra kl. 18.00 til 20. Men hvor skal man innkvartere dem alle hvis det bare er en eller to fotballbaner i ett område?Vi lærte fra rapporten til A. Skarbalius at i Danmark har byen Grigiškės 8 baner egnet for storfotball, og det er mer enn 4600 fotballbaner over hele landet!

På den tiden var det knapt mer enn 10 fotballbaner i standardstørrelse i hele Vilnius. Det er riktig at skolestadioner har blitt relansert ganske raskt de siste årene, men det er fortsatt for få infrastrukturer som egner seg for fotball i hovedstaden, spesielt siden det, i motsetning til Danmark eller Norge, ingen fotballklubbsport eller fotball ikke har noe grunnlag i vårt land, ” sa D. Tvarijonas.

Dersom modellen med foreldrefrivillighet skulle videreutvikles og utvikles, bør det ifølge ham være minst noen få fotballbaner på samme sted. Et annet problem er prisen på kursene. «I de skandinaviske landene er denne aktiviteten nesten gratis, på Island er det sterk statsstøtte. Vi har en skolefritidskurv i Litauen, men disse 15 euroene strekker ikke til. Husleiene for plasser øker, lønnene til trenerne må økes, og alle disse kostnadene bæres av foreldrene. Treningskostnadene øker, noe som i økende grad begrenser barnas tilgang til idrettsklubber, sier D. Tvarijonas, direktør i fotballklubben Ataka.

Oppfordringen er til endring og endring

Under diskusjonen som kulminerte med den internasjonale konferansen, var olympisk mester og leder av Seimas ungdoms- og idrettskomité Virgilijus Alekna, viseminister for utdanning og idrett Linas Obcarskas, varaordfører i Vilnius Valdas Benkunskas, prof. Rimantas Kėvalas og prof. Vilma Čingiene, andre deltakere i diskusjonen ga også uttrykk for sine kommentarer.

Hovedledemotivet i diskusjonen ble den kritiske tilnærmingen til den litauiske idrettsmodellen, som har endret seg lite i løpet av de tre tiårene med uavhengighet, og som nesten ikke nevner sport og massen av barn. «Vi hadde en tro dannet under sovjettiden om at idrett handler om å vinne og vinne medaljer. Mens våre idrettsutøvere vant medaljer i OL, så alt ut til å gå bra med idrett.

Nå ser vi at ikke bare har vi ingen medaljer, men ungdommene våre driver heller ikke med idrett. Nordmennene viser oss måten å fokusere på barn og unge, gi dem flere muligheter til å drive med idrett, oppmuntre dem og involvere dem i idrettslag. Og ikke bare barn, men også deres foreldre, besteforeldre. Men dette krever etablering av et nettverk av idrettslag, og vi har fortsatt en veldig sterk tilknytning til skoler og idrettssentre finansiert over budsjettet, sa Alekna.

L. Obcarskas la merke til at Litauen ikke bare mangler sportsinfrastruktur, men også et grunnleggende ønske om å spille sport, føre en sunn livsstil og delta i klubbaktiviteter. Ifølge ham kan den første beslutningen være å restrukturere det litauiske sportsstyringssystemet. På den tiden manglet V. Benkunskas økt oppmerksomhet og involvering fra staten og sentralmyndighetene for å løse problemene med sportsinfrastruktur i byer og distrikter.

Diskusjonene ble oppsummert veldig godt av prof. R. Kėvalas, leder for klinikken for barnesykdommer i Kaunas. «Vi er alle enige om at høyeste prioritet er å utdanne en sunn generasjon, vi ønsker alle å gjøre dette klokt og rasjonelt. Det er veldig viktig at vi har et felles mål, det gjenstår bare at vi fordeler oppgavene – og gjør Fordi ingen har gjort det bedre siden han tok ordet», erklærte R. Kėvalas.

Internasjonal konferanse «Idrettens innvirkning på barns velvære. Du kan se den nordiske opplevelsen online: (https://www.youtube.com/watch?v=M-WWd9XRRF8).

Utvekslingen av god praksis mellom fotballklubbene Atakos, KFUM-Kameratene og HB Køge er finansiert av Nordisk Ministerråds kontor i Litauen.