Maria Parr ble født i 1981 og skrev sin første bok Waffle Hearts i en alder av 24. Boka ble raskt populær over hele verden, og forfatteren fikk sin første pris – Nynorskprisen for barnelitteratur. Marias forfatterskap ga henne også den prestisjetunge Praha-prisen, og hun begynte snart å bli sammenlignet med den berømte Astrid Lindrgen.

«Waffle Hearts» ble oversatt til litauisk av Agnė Guigaitė. Utgitt av forlaget «Alma littera». En annen populær barnebok av Maria Parr, Tonje Glimmerdal, er ventet å komme ut på litauisk neste år.

– Du vokste opp i en norsk provins og ble der selv etter å ha blitt en verdenskjent forfatter. Har du noen gang tenkt på å flytte til byen?

– Jeg liker og elsker livet mitt her i bygda. Ekte godhet er å leve ved siden av flotte mennesker, være omgitt av natur og uendelige rom. Det virker for mange som jeg skriver om et liv som ikke lenger eksisterer, men jeg ser ofte ekte Trills og Len løpe rundt meg gjennom dagen.

I går kom naboens lille guttelam, som var blitt en sau og fulgte sin herre overalt, inn i stua vår. Mens vi prøvde å jage sauene rundt i hagen, følte jeg meg som heltinnen i min egen bok. Jeg har ikke bodd i Fisk hele livet. Jeg flyttet da jeg var seksten da jeg begynte på skolen, og kom nylig tilbake for noen år siden da jeg startet min egen familie.

I dag anser jeg valget mitt om å skrive for barn som en viktig beslutning. Det er den viktigste litteraturen.

– Hvorfor skriver du for barn? Hva inspirerer historiene dine?

– Da jeg begynte å lage historiene mine, var jeg fortsatt et barn selv. Jeg pleide å fortelle mine yngre søsken om Trill og Lena da vi fortsatt var barn. I dag anser jeg valget mitt om å skrive for barn som en viktig beslutning. Det er den viktigste litteraturen.

– Får du ikke noen ganger inntrykk av at andre forfattere ser ut til å se på de som skriver for barn som mindre seriøse, mindre meningsfylte?

– Kanskje var det sånn før. Barnelitteratur får ikke like mye kritikk som voksennoveller. Det er andre urettferdigheter, men jeg føler at samfunnet respekterer arbeidet mitt og anser det som viktig. I Norge og i hele Skandinavia er det en dyp tradisjon for respekt for barndommen. Vi skandinaver ser på barn som våre likeverdige, verdsetter deres meninger og kjemper for deres velvære. Så å ikke ta barnelitteratur på alvor er som å ikke ta barn på alvor.

– Din første bok, Vaffelhjerter, er oversatt til tjueseks språk. Hvordan ble boka så vellykket?

– Jeg kan ikke engang forestille meg, jeg stiller meg selv det samme spørsmålet. Da jeg skrev boken var jeg veldig glad for at den ville interessere noen andre, ikke bare folk fra landsbyen min. I boken beskrev jeg hverdagen min, og ikke alle de interessante stedene i verden som jeg drømte om i barndom og ungdomsår. Jeg kunne ikke ha forventet at folk skulle like boken min så godt. Ærlig talt, det gjør meg stolt – av måten jeg ble oppdratt på og av mitt fantastiske liv i landsbyen. Det er et veldig godt liv!

Personlig arkivfoto/Forfatterens skriveprosess

– Du har sagt at karakterene i bøkene dine kommer fra hverdagen. Forteller du noen gang karaktertrekkene til dine bekjente til dem?

– Karakterene er bygd opp av så mange forskjellige ting at det ville vært ekstremt vanskelig å finne en eneste. Jeg blir lenge kjent med bokens helter, bygger relasjoner, bygger tillit til dem. I tillegg, når de når sidene i boken, har de endret seg mye fra den opprinnelige ideen.

– Fortell oss om skriveprosessen din?

– Det er sakte, kaotisk og slett ikke ideelt. Men jeg har lært å stole på instinktene mine, og det er alt jeg kan si.

– Hva er de snilleste ordene du har hørt fra leserne dine?

– Et veldig vanskelig spørsmål. Jeg husker alle hyggelige kommentarer, de betyr mye for meg. Men de som forteller meg hvordan historiene mine har påvirket livene deres berører meg dypt. Jeg møtte flere Heidis som fortalte meg hvordan boken om Tonje hadde inspirert dem til å bygge opp igjen, reparere forholdet til foreldrene, som ikke var særlig gode da de var barn. Hva mer kan du be om av det du skriver?

– Du blir ofte sammenlignet med den legendariske Astrid Lindgen. Gjør dette deg gladere eller sintere?

– Det er som om de merkeligste følelsene av stolthet og skam er blandet i meg. Astrida Lindgren betyr mye for meg, selvfølgelig, det er fint om jeg minner noen om henne i min skrivestil. Men jeg tror at det å si dette, selv om det er enkelt, ikke er rettferdig for Astrid Lindgren.

Jeg skrev et essay om Astrid Lindgren da jeg var fjorten. Jeg ble så inspirert av henne at jeg bestemte meg for å bli barneforfatter selv. Dessuten har jeg siden den gang skrevet «Waffle Heart». Det tok lang tid før boka ble skikkelig bra.

– Bøkene dine blir gjort til TV-serier og teaterproduksjoner. Overlater du lett heltene i bøkene dine i hendene på fremmede?

– Jeg har takket nei til mange tilbud, fordi det er viktig for meg å føle at visjonen passer. Jeg vil heller tenke to ganger før jeg godtar enn å angre senere, ikke sant? Og likevel, når boka er produsert andre steder, er følelsen stor. Selv om jeg føler meg veldig sliten da, bruker smarte og kreative mennesker så mye tid og energi til historiene jeg lager!

– Du har allerede samlet inn en hel del priser for bøkene dine. Hva betyr de for deg?

– Priser betyr mye, men for meg, en beskjeden person, er det noen ganger vanskelig – jeg tenker ofte at andre forfattere er mer fortjent. Vurderinger har uten tvil hjulpet meg og bøkene mine, men tilbakemeldinger fra leserne er viktigere enn priser for meg.

– Prøver du å tegne dine egne bokkarakterer?

– Egentlig ikke, jeg overlater dette arbeidet til illustratørene.

Jeg vet aldri hvilken historie som dukker opp på sidene før boken er ferdig

– Det finnes sagn i Litauen om hvor mye norske barn leser. Er det sant? Hvilke bøker liker de?

– Dette er et så stort og viktig spørsmål at jeg kunne skrevet mange sider for å svare på det. Barn leser, men vi foreldre må oppmuntre til denne lesingen. I tillegg er barn, som voksne, veldig forskjellige og trenger derfor forskjellige bøker.

Bokomslag/Mr. Parr «The Goalkeeper and the Sea»

I Norge har vi et statsstøttet system som oppfordrer til distribusjon av så mange bøker som mulig, også de som aldri vil oppnå økonomisk suksess. Så vi, barneforfattere, har aldri hatt et rammeverk for å skrive en historie, og heller ikke behovet for å bruke visse allegorier, for å ta opp bestemte temaer. Vi har alltid hatt og har fortsatt kreativ frihet.

– Vel, til slutt kan vi ikke la være å lure på: hva skal den nye boken din handle om?

– Jeg vet aldri hvilken historie som havner på sidene før boken er ferdig. Så jeg kan ikke si deg noe sikkert!