Det hele startet med bryllupet

«Vet du hva en fotograf og en offiser har til felles? Begge må lyttes til. Ellers blir ikke bildene som de er. Du vet sikkert også hva som skjer når folk ikke hører på en offiser», – N. Zaveckos» innledning til samtalen mellom oss to gjorde det klart at mannen fra Kaunas kunne snakke mye og lenge om begge deler offisersarbeidet og fotografering.

I mange år ga 46-åringen «Aras»-bekjempelse av terroroperasjoner, jobbet i politiet, og da han begynte å tenke på betjentens pensjon og kanskje til og med en utenlandsjobb, tok han uventet opp et kamera.

«Det var det første kameraet kjøpt med en politimannlønn,» husker N. Zaveckas om det første bryllupet han fotograferte med det, for ti år siden. – Naboene spurte. Jeg ville egentlig ikke være enig, for jeg hadde ikke tillit til meg selv, jeg betraktet meg ikke som fotograf, men vennene mine likte det jeg holdt på med. Ingen bildejusteringer var nødvendig, så jeg sa ja.»

Naurim temmet kameraet veldig raskt, og blitsen hans blinket både ved personlige feiringer av kjente personer og ved forskjellige arrangementer. Naurimas fanget basketballspilleren Darius Songailas bryllupsfest, fotografert daværende generalkommissær for litauisk politi Linas Pernavas, stjerner av scene og sport. Mer enn én gang delte mannen bildene sine med pressen. Men som han sier, ble han mer enn noe tiltrukket av hvor bensinlukten kom fra. Etter å ha lagret mange bil- eller motorsykkelløp i sine personlige arkiver, har Naurim fotografert vannformelen i seks år.

«Jeg har noen venner som gjør det. Jeg reiser med teamet, hjelper til med å kjøre bilen, transportere båten, og til gjengjeld reiser jeg verden rundt og tar bilder,» sa N. Zaveckas, som kom tilbake fra Polen, Augustava for bare noen dager siden. – Hvilke land har jeg besøkt? Jeg har besøkt De forente arabiske emirater, Norge, Portugal, Spania, Italia, Østerrike. Jeg drar dit konkurransen er.»

Han har sin egen taktikk

Mens Water Formula-deltakerne diskuterer konkurranseplanen, klekker Naurim ut sin egen. For å fotografere slike hendelser, ifølge en innfødt i Kaunas, er det svært viktig ikke bare å ha godt profesjonelt utstyr, men også å kjenne til selve sporten. Det spiller ingen rolle om det er sprangridning, svømming, motocross eller OL-duell. Ellers risikerer fotografen å gå glipp av de vakreste øyeblikkene.

«Når du først trenger agnedråper under motoren, en annen gang trenger du effekten at dette er rask vanntransport. Hvis det handler om å kvalifisere seg, så er det morsommere å være i første sving, er det en konkurranse, er det i første sving. to, hvor du har størst sjanse til å få bildene som tilskuerne velger. Jeg fotograferer også mennesker. Noen fordi det er nødvendig, andre fordi de er vakre, andre fordi de er fotogene», erklærte N. Zaveckas, som går mange turer. kilometer for å ta de beste bildene.

Ofte, når et vennelag går på pallen, må du løpe fortere og deretter bade med alle i den herlige spruten av champagne.

«Kameraet har aldri vært dyppet i champagne. Selv om knappen allerede sitter litt fast. Jeg vet ikke engang om det er på grunn av den intensive fotograferingen eller denne sprutingen,» lo mannen.

Sterk: Naurims nåværende lidenskap er vannformel. Foto fra N. Zavecks personlige arkiv.

Forbereder et nytt kjøp

Naurim sa at han allerede hadde gjort 3-5000 i løpet av helgen. bilder og til og med kunne si rekkefølgen deres. Ifølge intervjueren ble et slikt minne dannet av detaljene i tidligere arbeid. En offisersjobb hjelper også når du trenger å holde en lav profil mens du tar bilder, men ikke lar noe gå forbi øynene.

«Hukommelsen min er god, men kortsiktig. Jeg glemmer fort alle vanskelige ting og sletter bilder,» sa N. Zaveckas, som nylig fortalte at prosessen har forkortet betraktelig, da det tar nesten to ganger færre bilder i helgene enn før. I tillegg prøver Naurim å ta bilder på en slik måte at bildene krever minst mulig arbeid.

«Du kjøper ikke et kamera for å sette deg ned og beskjære bilder», regnet mannen ut at han hadde hatt fem kameraer på ti år. Førstnevnte var billigere, prisen på sistnevnte er mye mer solid. Derfor lar mannen aldri sitt nåværende kamera, som han ofte tar med seg, ligge i bilen.

«Jeg kjører den fjerde Golfen, så jeg tror ikke tyvene ville ta den, men kameraet, datamaskinen. Sistnevnte kan ikke være hvilken som helst, for den ville ikke ta alle bildene, – N. Zaveckas sa at han planla et kjøp i nær fremtid, noe familien ikke ville vært særlig fornøyd med – Ser ut til at det trengs et nytt kamera fordi som jeg nevnte knappen sitter fast. Jeg har reparert det før, men det er egentlig ikke verdt å gjøre det fordi den reparerte tingen fungerer ikke som ny lenger.»

Nei for selfies

Som de fleste fotografer liker ikke Naurim å ta bilder, så det er ikke for mange bilder av ham i hans personlige album, men også bilder av vennene hans. «Noen ganger går jeg bort fra kameraet en stund. Da jeg kom tilbake, så jeg at det var på feil sted. Så en venn tok det allerede», – ifølge N. Zaveckos, etter å ha lånt en slik enhet, hans Facebook profilbildet har også endret seg.

På spørsmål om hvorfor han dukker opp på sosiale medier med en selfie han ikke tok selv, bryter Naurim ut i latter. Det kan gjøre et betydelig album ut av det, siden det tar mer enn ett skudd av folk som tar bilder på hvert arrangement.

Det har vært situasjoner i livet hvor, slik jeg forstår det, kun innsamlede karmapoeng ble registrert.

«Hva synes jeg om selfies? Hvis jeg ikke har en, er svaret mitt sannsynligvis klart. Nå er motspørsmålet til deg: Har du noen gang tatt en selfie? I så fall, hvor mange har du – tok det å få et bilde du likte? Jeg gjetter ganske mye. Så jeg tror det bare er bortkastet tid. Bedre å overlate det til profesjonelle,» sa N. Zaveckas.

På spørsmål om hvor ofte venner ber om å få ta med seg et kamera når de inviterer gjester, la Naurim ikke skjul på at han ofte hører slike forespørsler. Han er ikke gal etter det, så han går gjerne med på å ta et nytt bilde. Hvert knappetrykk er god praksis for ham, og skuddet som tas er ekstra karmapoeng.

«Jeg tror på slike ting. Det har vært situasjoner i livet hvor, slik jeg forstår det, kun innsamlede karmapoeng har blitt registrert. Jeg har ingen annen forklaring på dette,» sa intervjueren og trakk på skuldrene.

Posisjon: N.Zaveckas tar ikke selfies og føler seg bedre bak kamera enn foran. Foto av Justina Lasauskaitė.

Han tar også bilder på jobb

I to år har Naurimas jobbet i Mastaičiai, ved det litauiske politiakademiet, i avdelingen for profesjonell taktikk. En tidligere offiser Aro deler sin akkumulerte erfaring med unge kadetter. Forresten, noen ganger må en mann også ta et kamera på jobb. Naurimas har fotografert mange feiringer og treninger.

«Hvis du hadde spurt meg tidligere om jeg så meg selv jobbe med studenter, ville jeg ha sagt nei. På samme måte som da jeg var tolv år gammel, kunne jeg ikke forestille meg at jeg skulle gå til politiet, – N. Zaveckas la ikke skjul på at hans nåværende arbeid er annerledes enn tidligere. Når du kommuniserer med ungdom, må du hele tiden forbedre deg og gå foran som et godt eksempel. Du trenger ikke stå stille ellers blir du ikke en autoritet.

«Noen ganger hører jeg spørsmålet, har unge mennesker forandret seg?» Jeg tror vi blokkerer bevisstheten vår ved å tenke at vi ikke var sånn selv. Samfunnet som helhet er imidlertid skjørt. Så jeg husker det gamle ordtaket: gode tider gir svake menn, svake menn gir dårlige tider, og dårlige tider gir sterke menn. Det er slik vi signerer. Nå er tilsynelatende stadiet der vi vil ha de voksende generasjonene. Spør deg selv om det er vanskelig å jobbe med ungdom? Mest sannsynlig vil ingen la deg lyve at mentalt arbeid, å kommunisere med publikum, holde forelesninger på kortere tid er mer utmattende enn fysisk arbeid», – ifølge N. Zavecko, hjelper fotografering og reise med å distrahere fra Naurim elsker både slettene og fjellene, og han gjorde mange pilegrimsreiser.

Før vi tok farvel med Naurim, ble vi enige om at det neste møtet mellom oss to skal finne sted i Mastaičiai, ved Litauens politiakademi, hvor vi skal snakke mer detaljert ikke om fotografering, men om arbeidet hans. Jeg spurte imidlertid om det var noen lidenskapsrelaterte drømmer som holdt meg fra å ta kameraet mitt i årevis.

«Jeg vil gjerne fortsette å ta bilder. Jeg kan ikke slutte å tenke på Dakar-løpet, men det er nok ønsket til en hyppig sportsfotograf», – avsluttet N. Zaveckas samtalen ikke med drømmer, men med løftet om ikke å forvride sine bilder med ulike programmer og ikke å stikke folk i øynene.