Det ble slått fast at Z. Matuzas, i et forsøk på å tjene en falsk fortjeneste, underslagte utenlandsk eiendom av høy verdi som var betrodd ham og i hans besittelse – nærmere 25 000 som tilhørte en norsk statsborger. 1969 «Cadillac DeVille Cabriolet» verdt EUR.

I 2017-2018 lurte en innbygger i Pakruoj-distriktet, som misbrukte offerets tillit og lovet å utføre bilreparasjons- og restaureringsarbeid, eieren av bilen for nesten 5 tusen euro.

Litaueren lurte utlendingen og sendte ham bilder av en antatt reparert bil funnet på en amerikansk portal.

Selv om nordmannen gjentatte ganger overførte penger til Ž. Matuz for reparasjon av bilen, faktisk utførte ikke tiltalte noe av det avtalte reparasjonsarbeidet, returnerte ikke bilen og, uten eierens viten, solgte den antikke «Cadillac Deville» til en veteranbilelsker for 2,5 tusen. euro. Og sistnevnte, etter å ha reparert bilen, solgte den til et medlem av retrobilklubben for 7,5 tusen. euro.

Etter å ha unnlatt å finne bilen sin eller pengene, ringte offeret politiet for å få hjelp. Selv om den sjeldne bilen ikke var registrert i statens registre, klarte politiet likevel å finne den. I desember 2021 ble retrobilen tatt fra den siste kjøperen, overlevert politisjefen i Šiauliai fylke og kort tid etter returnert til den rettmessige eieren – en norsk statsborger.

Under forundersøkelsen ble det konsultert en uavhengig eiendomstakstmann, som etter å ha vurdert bilen fastslo at verdien var 25.000 euro. Tilsvarende verdsatte en norsk statsborger bilen sin til 30.000 euro.

En innbygger i Pakruoj-distriktet ble også anklaget for å ha forfalsket et dokument – Ž. Matuzas forfalsket et internasjonalt fraktbrev, der han ga falske data om at veteranbilen angivelig ble returnert til eieren i Norge.

Svindleren sendte den falske fraktbrevet til offeret for å svindle mer penger.

En innbygger i Pakruoj-distriktet dømt til å betale 2150 euro for denne tjenesten. Bilder av en helt annen restaurert bil fra en amerikansk portal ble vedlagt brevet, men offeret, etter å ha sjekket informasjonen, følte seg lurt og overførte ikke de forespurte pengene.

Tiltalte erkjente fullt ut straffskyld, var veldig lei seg for å ha vært med på en slik historie, lovet retten at det ikke skulle skje igjen.

Ž. Matuzas sa at han hadde jobbet i Norge en stund, men hans norske arbeidsgiver skyldte ham og hans landsmenn for arbeidet han hadde gjort, og han hadde ingen intensjoner om å gjøre det.

Ifølge tiltalte har denne norske arbeidsgiveren henvist ham til en annen landsmann, en nordmann, som trengte å reparere den nevnte gamle bilen. Ifølge Z. Matuz hadde han ideen om å selge den gamle bilen han ble betrodd til reparasjon helt fra begynnelsen, da han innså at han ville bli lurt.

Tiltalte erkjente fullt ut straffskyld, var veldig lei seg for å ha vært med på en slik historie, lovet retten at det ikke skulle skje igjen.

Ifølge tiltalte ble bilen brukt som depositum for å kompensere for godtgjørelsen han ikke fikk fra arbeidsgiver. Ž. Matuzas hevdet at han allerede hadde reparert SUV-en sin for sin arbeidsgiver, en norsk sjåfør som var fornøyd med arbeidet som ble utført og anbefalte til sin landsmann at litaueren skulle reparere den gamle bilen for ham.

I sitt avsluttende innlegg påpekte statsadvokaten, mens han ba retten om å idømme tiltalte en mildere straff enn det som er fastsatt i sanksjonen, at det formildende ansvaret til Ž. Matuz er at den siktede tilsto å ha begått forbrytelsene og er oppriktig lei seg, ingen skjerpende omstendigheter er påvist.

Aktor sa at tiltalte aldri hadde begått noen kriminelle handlinger før, ikke hadde blitt dømt, men hadde fått en administrativ sanksjon for trafikkovertredelser, var ung, arbeidsfør, eide en bedrift, hadde visjoner, ideer om hvordan man kunne videreutvikle virksomheten og mottar inntekt, har fast bopel og jobb, sterke sosiale bånd til familien, bor hos foreldrene, har nære bånd til dem. Han har ennå ikke opprettet familie.

Offeret anla ikke sivil søksmål og har ikke lenger noen krav mot tiltalte. Statsadvokaten understreket at bilen var funnet og levert tilbake til fornærmede, ikke etter initiativ fra tiltalte, men kun takket være politiets arbeid.

Retten som behandlet saken konkluderte med at forbrytelsen begått av Ž.Matuzo er bevist av vitneforklaringer, konklusjonene presentert av spesialister og andre elementer i saken, og tiltalte innrømmet fullt ut sin skyld.

Retten sa Ž. Domfelte er forpliktet til ikke å forlate byen (distriktet) der han bor uten tillatelse fra institusjonen som fører tilsyn med domfelte.

Denne dommen er ikke bindende og kan ankes til den litauiske lagmannsretten.