– Fortell hvordan du havnet i Norge og hvorfor valgte du nettopp dette landet?

– Jeg dro til Norge for 15 år siden. Sannsynligvis, som de fleste, for å søke muligheter for et bedre liv. På den tiden var planen å bli ett eller to år og returnere til hjemlandet. Men etter seks måneder følte jeg at dette var landet hvor jeg ønsket å bo og skape fremtiden min.

– Hva var ditt inntrykk da du dro dit for første gang?

– Jeg kom til Norge for første gang før jeg i det hele tatt bosatte meg der. Inntrykket var veldig bra. Folk så smilende og glade ut.

– Hva er forskjellen på den norske levemåten og den litauiske levemåten?

– Nordmenn legger mye vekt på fritiden, og spesielt naturen. Etter jobb eller i helgene går de turer, løper i parker, skoger eller på stranden, tilbringer mye tid med barna og familiene sine. Selv butikkene her er åpne mye kortere enn i Litauen, og går du ut i byen etter arbeidstid vil du møte svært få mennesker. Søndag er en skikkelig hviledag. Butikkene er helt stengt og gatene er tomme. Bare i parker og natur vil du møte mange mennesker. Mesteparten av tiden spiller det ingen rolle tid på året eller været. Som nordmennene sier: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og det er sant. I garderoben til enhver nordmann finner du klær som passer for alle værforhold: regntøy, vinterdresser i ull, vindtette klær osv.

– Hva var det vanskeligste å venne seg til?

– Jeg husker ikke om jeg måtte trene til noe veldig spesifikt. Allerede før jeg kom til Norge hadde jeg flere norske venner som ofte besøkte oss i Litauen. De likte veldig godt prisforskjellen mellom Litauen og Norge på den tiden. Ved å samhandle med dem ble jeg lett kjent med den norske kulturen og levemåten. Selv om de er veldig høflige og varme mennesker, er det forskjeller. Men over tid skjønte jeg at det var enda mer akseptabelt for meg.

For eksempel vil nordmenn sjelden besøke gjester uten først å kunngjøre eller avtale et tidspunkt de kan gjøre det. Ettersom jeg hadde en ett år gammel sønn da jeg kom til Norge, var det litt rart å venne seg til hele barnehagesystemet. Det at barn sover ute til alle tider av året, og som oftest får barn bare smørbrød å spise i barnehagene. Men vi ble også vant til det, og nå ser det ut til å være en selvfølge.

– Hvem imponerte deg mest?

– Landets natur og sterke økonomi imponerte meg mest. Smilende mennesker og norske fjorder.

– Den andre halvdelen din er norsk. Hvordan møttes dere?

– Etter å ha bodd flere år i Norge, åpnet jeg mitt eget renholdsfirma. Jeg mottok bestillingen og gikk til vedlikehold. Det var slik vi møttes. I mange år kommuniserte vi kun om arbeid. Senere innrømmet han at han var forelsket i meg fra første dag vi møttes.

– Det er en slik stereotyp at skandinaviske menn ikke pleier å ta hensyn til kvinner. Hva er ditt inntrykk av de lokale mennene?

– Jeg vet egentlig ikke hvor og hvorfor en slik stereotypi kom fra. Jeg kan ikke snakke for alle norske menn, men det er definitivt motsatt i mitt tilfelle. Min andre halvdel er en veldig omsorgsfull mann. Vi har bodd sammen i 5 år, og jeg har aldri følt mangel på oppmerksomhet under disse. Han vil alltid klemme meg, klemme meg, spør meg alltid hvordan dagen min var, lytter alltid og jeg føler alltid hans ubetingede støtte og respekt. Jeg føler at mine ønsker og min mening er veldig viktig for ham. Familien er den største verdien for ham, og det viser mye i forholdet vårt.

– Og kvinner? Hva er forskjellig fra litauere?

– For det første er kvinner i Norge veldig praktiske med klærne sine. De velger praktiske sko og praktiske klær til hver dag. På sikkert 15 år har jeg aldri sett en kvinne komme og handle på et kjøpesenter med høye hæler. Selv på gata på vanlige dager vil du ikke se mange her. Norske kvinner er veldig glad i naturlighet, så de legger ikke så mye vekt på skjønnhetspleie eller daglig sminke som litauiske kvinner.

– Hva visste mannen din om Litauen før han møtte deg?

– Han visste veldig lite om Litauen. Da vi begynte å kommunisere, besøkte han landet vårt. Litauen virket veldig vakkert for ham. Et stort inntrykk ble gjort av arven fra bevarte historiske bygninger. Jeg ble også imponert over at kvinnene her tar godt vare på seg selv, for i Norge er det, som jeg nevnte før, ikke særlig populært. Han ble sittende fast med det faktum at til tross for at landets økonomiske situasjon er verre og levestandarden er betydelig lavere, vil litauiske kvinner fortsatt få neglene, kle seg ut og ta vare på seg selv. Han beskriver litauere som hardtarbeidende og energiske mennesker.

– Hvordan ønsket foreldrene hans deg velkommen inn i familien?

– Familien hans er en av de mest fantastiske menneskene jeg noen gang har møtt. Jeg måtte venne meg til de varme og vakre ordene deres, for i Litauen var jeg ikke vant til at noen takket meg for at sønnen deres virker veldig fornøyd med meg. De er veldig glade for at jeg kom til familien deres. Til å begynne med følte jeg meg klosset fordi jeg bare ikke var vant til den typen respekt. Nå ser alt helt normalt og veldig vakkert ut. Jeg tror det bringer meg mye. Jeg har aldri følt meg annerledes i familien deres bare fordi jeg er fra et annet land. Jeg ble veldig godt mottatt fra starten. Jeg tror mye avhenger av familien selv, ikke på nasjonaliteten til disse menneskene.

– Hva er forskjellen mellom din tilnærming og den til mannen din når det gjelder familie, husarbeid osv.? ?

– Jeg kan trygt si at vår tilnærming ikke er forskjellig i det hele tatt, på grunn av dette er det aldri noen konflikter eller diskusjoner. Alt kommer veldig naturlig ut. Vi har aldri spesifikt delt arbeidet, selvfølgelig. Jeg vet for eksempel at jeg aldri trenger å bekymre meg for å klippe gresset eller skifte dekk på bilen. Jeg vet at det vil bli gjort før jeg i det hele tatt tenker på det. Dessuten ville jeg aldri bedt ham om å stryke skjorta fordi jeg vet at det er hans minst favorittarbeid, og jeg er veldig glad for å ta meg av det. Vi bytter også på å lage maten hjemme – den som har mer ledig tid eller har mer tid, står for matlagingen. Og slik med alle jobber. Når det gjelder holdningen hans til familien, er det en av egenskapene hans som imponerte meg mest. For ham er familien den største verdien. Det er ingenting som er «mitt» eller «ditt». Snakker vi om problemene som har oppstått, eller husarbeid, eller materielle ting.

– Hva pleier du å krangle om?

– Kanskje det blir vanskelig for noen å tro, men vi krangler aldri. Selv om det sies at det ikke er et røykfritt hjem, er det virkelig ingen røyk i hjemmet vårt. Når to mennesker møtes og vet hva de ønsker av livet, er det ikke vanskelig å finne kompromisser i forholdet og komme godt overens. Når det ikke er gjensidig konkurranse og ønsket om å vinne i et forhold, er det ingen kamp. Vi vet begge godt at det viktigste for oss er at vi begge har det bra. Og det styrker forholdet mye.

– Du nevnte at du selv godtok norsk statsborgerskap. Ser du fremtiden din i dette landet?

– Ja, jeg har adoptert norsk statsborgerskap og ser definitivt for meg fremtiden min her. Norge har vært en del av meg lenge. Jeg er veldig glad for muligheten til å bo her.

– Hva savner du mest i Litauen?

– Selv om Norge inntar en veldig stor plass i livet mitt, er og vil Litauen alltid forbli i hjertet mitt. Det er hjembyen min, foreldrene mine og familien bor her, barndommen og ungdomstiden ble tilbrakt her. Jeg er alltid glad for å returnere til Litauen for å klemme mine kjære, gå i gatene, som bringer frem mange vakre minner. Jeg har alltid vært stolt av å være litauer, og det vil aldri endre seg.

Nå behandler jeg dokumenter vedrørende bevaring av litauisk statsborgerskap, da jeg unntaksvis kan ha dobbelt statsborgerskap. Jeg vil virkelig redde ham, for det er en del av meg at ingenting noen gang vil forandre seg.