«Jeg ville aldri ha drømt om det,» sier Laurynas Šleinota, grunnlegger av «Zuvus majes». Han flyttet kort til Norge for 11 år siden, men interessen for fisk, født der, førte til at han startet en bedrift.

I dag er L. Šleinota en forretningsmann som fortsatt bor i Norge, men som regelmessig besøker Litauen, fordi han for noen måneder siden begynte å selge fisk fanget i Norge, i Barentshavet, på et marked i Vilnius.

Jobbet i en norsk laksefabrikk

For mer enn ti år siden jobbet L. Šleinota i et bakeri i Litauen, men ønsket om å finne seg selv, endre miljøet og tjene mer brakte ham til Norge. Intervjueren jobbet i en laksefabrikk i tre år.

«Det var generelt produksjonsarbeid: fisken måtte sløyes, så ble den saltet, røkt eller marinert. Jeg deltok i alle disse prosessene, sa han.

L. Šleinota sier at han ikke er en fisker og ikke tillater helger med fiskestang, men de dypt forankrede tradisjonene og den unike kulturen innen fiskehandelen i Norge imponerte ham dypt, og derfor ble han interessert i dette feltet mens han fortsatt jobbet i en laksefabrikk.

«Uten Norge hadde jeg ikke vært her og jeg ville ikke solgt fisk», sier intervjueren i dag.

Men han er rask til å påpeke at det ikke har vært raskt og enkelt.

«Jeg har jobbet med dette i årevis,» legger han til.

Josvydas Elinskas / 15min foto / Laurynas Šleinota

Etter tre år i en laksefabrikk fikk han jobb i et lastefirma.

«Jeg dro rett til helvete, til lastekaiene. I Norge er det praktisk talt den vanskeligste jobben som er mulig,» sa han, selv om han ikke la skjul på at lønnen var god.

«Båtene kom, vi losset dem, sorterte fiskeproduktene og sendte dem til lagrene,» forklarte L. Šleinota.

Personlig arkivbilde.

Skipene går til sjøs i 4 uker. Når det fraktes rundt 700-900 tonn fisk, sorterer lagerarbeidere, med en temperatur på minus 24-25 grader, all fisken i løpet av en dag eller to og sender den til kjøleskap, hvorfra fangsten går i hele verden.

L. Šleinota har jobbet i dette selskapet i ni år. I denne perioden klarte han å jobbe både som laster og i et fryselager. Nå i selskapet har han ansvar for at folk fungerer som de skal, men han tar også på seg andre oppgaver. Han bemerker at litauere ofte streber etter sosial status, og for eksempel som ledere er de til og med redde for å plukke søppel fra bakken.

«Du ville bli misforstått. Det finnes ikke noe slikt ord – enten det er nødvendig eller ikke. Du ser at det trengs hjelp et sted – og du jobber uansett hva oppgavene dine er. Dette er ikke et land hvor folk sulter med fingrene for å gjøre dette eller hint her», understreker intervjueren.

Personlig arkivbilde.

Salmon sier at han ikke handler

Mens hun bodde i Norge, fikk L. Šleinota ikke bare erfaring i fiskebransjen – dens herding, frysing og finesser, men hun var også motivert for å gjøre det om til en bedrift – for seks måneder siden begynte hun å selge fisk importert fra Norge i en av hovedstadens markeder.

«Jeg gjør det jeg vet og forstår – fra den første til den siste kanalen tar jeg den og bringer den til Litauen,» bemerker han og understreker at dette arbeidet er som meningen med alle årene han tilbrakte i Norge.

Josvydas Elinskas / 15min foto / Laurynas Šleinota

I L. Šleinotas fiskebod kan du finne torsk, abbor, makrell, steinbit, kveite, men du finner aldri laks.

«Vår kultur er formet på den måten at hvis det er en fisk, så er det laks. Jeg har sett hvordan laks blir oppdrettet, hvordan den introduseres og hva som skjer med den generelt. Jeg blir fortalt at jeg ikke har noen laks og jeg kommer aldri til å gjøre det. Å ta med god naturlig laks er utrolig dyrt og en stor utfordring for nordmennene selv, sa forretningsmannen.

Å få inn god naturlig laks er utrolig dyrt og en stor utfordring for nordmennene selv.

L. Šleinota drar til Norge flere ganger i måneden, når skip kommer tilbake fra havet.

«Jeg må se hvilken fisk som har kommet. Jeg kan ikke sitte her foran en telefon eller en datamaskin og sjekke alt, selv om folk gjør det noen ganger. Jeg foretrekker å ta på det jeg tilbyr og det en person mottar», intervjueren forklarer.