«Barentsburg ønsker deg velkommen» står det med hvite russiske bokstaver over brygga.

Så fort vi går av skipet er det ingen tvil om hvem som hersker, i hvert fall symbolsk, i en liten by med noen hundre innbyggere midt i Polhavet.

Russiske flagg vaier fra bygninger. I det lokale vandrerhjemmet «Red Bear» betaler besøkende i rubler.

En byste av kommunistleder V. Lenin har utsikt over fjorden og bak den står et annet monument som forkynner: «Kommunisme er vårt mål!»

Dette er imidlertid ikke Russland, men Norge.

Gruvebyen Barentsburg har tilhørt Sovjetunionen (og senere Russland) siden 1932, men den ligger i den norske arktiske skjærgården på Svalbard.

I følge en traktat fra 1920 nyter den norske regjeringen «full og absolutt suverenitet» over Svalbard. Til gjengjeld har nordmenn imidlertid gått med på å gi samme rett til å bo her til borgere fra landene som undertegnet den nevnte avtalen.

Propaganda bryter ut

Inntil nylig hadde de overveiende russiske og ukrainske innbyggerne i Barentsburg bemerkelsesverdig varme forhold til den overveiende norske kystbyen Longjørbyen.

Regelmessige kulturutvekslinger fant sted, symfoniorkestre og barnekor ble besøkt, idrettskonkurranser og sjakkturneringer ble arrangert.

Men da Russland invaderte Ukraina, følte begge samfunnene tydelig at de bodde på grensen mellom Vesten og Russland. Forholdet begynte å fryse.

Den 9. mai, da Russland minnet den sovjetiske seieren over Nazi-Tyskland, arrangerte den russiske generalkonsulen Andrei Chemerila en parade med biler og helikoptre som flyr russiske flagg.

En bulldoser ble fotografert med flagget til den separatistiske folkerepublikken Donetsk i den forlatte sovjetiske gruvebosetningen Piramiden.

Noen måneder senere, i juli, arrangerte russiske myndigheter en Navy Day-parade med en liten flotilje av skip i norske farvann.

Alt dette ser mye ut som propaganda som viser russisk dominans i høyarktis og militær posisjonering på strategisk viktige landområder som tilhører et av NATOs grunnleggende medlemmer.

Russiske myndigheter har benektet dette og sagt at slike hendelser er en tradisjon.

Det er imidlertid klart for Terje Aunevik, leder av det norske liberale partiet i kommunestyret, at Russland har intensivert sin nasjonalistiske virksomhet betydelig.

Tidligere var 9. mai i Barentsburg, ifølge nordmannen, en årlig hyggelig sammenkomst av mennesker med gaver, taler og musikk. Men nå er ting annerledes: «Det er en merkelig begivenhet med flagg og helikoptre. I de 25 årene jeg har bodd her, har jeg aldri sett dette. »

Det er lurt å slå av telefonene

Visit Svalbard, Norges offisielle reiselivsorganisasjon, fremmer ikke lenger reiser til russiske bosetninger.

De fleste norske turistoperatører har fullstendig sluttet å reise til disse regionene på grunn av Russlands invasjon av Ukraina.

Ifølge Visit Svalbard-representanter er Barentsburgs reiselivsselskap, Arctic Travel Agency Grumant, eid av det russiske gruveselskapet Arktikugol og kontrollert av den russiske staten.

Hvis folk som reiser til Barentsburg dukker opp, anbefaler Longjyrbien-beboerne dem ofte å slå av telefonene og bærbare datamaskinene for å unngå mulig russisk overvåking.

Ronny Brunvoll, direktør for Visit Svalbard, sier det er umulig å spå når forholdet mellom de to samfunnene blir bedre.

«Først må selvfølgelig krigen stoppe,» sa han, og tradisjonelt tok han av seg skoene på kontoret for å unngå å bringe inn kullstøv utenfra. «Men hva som vil skje etter det, kan vi ikke forutsi.»

Jobber i et russisk selskap

På den rolige hovedgaten i Barentsburg er veggene dekorert med veggmalerier fra sovjettiden. Arbeidere skynder seg å kjøpe importert mat før den eneste matbutikken stenger.

Til tross for alle disse særegenhetene er det moderne livet yrende her.

Musikk smeller fra vinduene til bygninger og unge kvinner hilser lykkelig på hverandre på russisk når de passerer.

En sa at hun kom for å bo her «for å komme seg unna».

Selv om hun ikke kan si sin mening her fritt uten å risikere jobben sin, siden nesten alle innbyggerne er ansatte i det russiske statsselskapet Trust Arktikugol, sa kvinnen at hun kan gjøre så mye mer fritt enn før hjemme.

Men for mange mennesker er ikke Barentsburg lenger det tilfluktsstedet det en gang var. Etter forgiftningen av den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj og Vladimir Putins påfølgende krig i Ukraina, forlot mange ukrainere og russere Barentsburg til nabolandet Longyearbyen eller det kontinentale Europa generelt.

Sporet og filmet

Ivan Velichenko, 36, elsket jobben sin: han var den eneste ukraineren som jobbet ved det russiske turistkontoret i Barentsburg. Men han flyttet etter hvert til Longjørbiena etter at mange kolleger forlot stillingene sine under press fra protester over Navalnyjs forgiftning.

Siden hans avgang har I. Velichenko hjulpet mer enn én ukrainer med å forlate Barentsburg og søke asyl i Europa. Han sa: «Da krigen startet, dro enda flere mennesker fordi de ikke tålte det. »

Ifølge I. Velichenko bor det fortsatt ukrainere i Barentsburg, men de som blir igjen er trolig pro-russiske.

Historisk sett kom mange gruvearbeidere hit fra Luhansk og Donetsk i det østlige Ukraina.

Ukraineren sa at han følte endringene tydeligst da han kom tilbake etter åtte måneder i krigssonen, da han hjalp til med å forsvare hjembyen Chernihiv, som ligger 150 km nord for Kiev.

I. Veličenka besøkte Barentsburg sammen med sin mor fordi hun ønsket å vise ham sitt gamle hus og tidligere arbeidsplass.

Men ved ankomst hit ble de møtt av en representant for det russiske konsulatet, som fulgte dem og filmet hele tiden.

Flere nordmenn planlagt

På sitt kontor i Longjyrbien, som vender ut mot fjorden og der et portrett av Norges konge og dronning henger bak skrivebordet hans, understreket svalbardguvernør Lars Fause at han ikke var en politisk skikkelse, men utnevnt av kongen.

– Jeg er en helt vanlig person som utfører ordre fra Oslo, sa nordmannen. – Min oppgave er å sikre fred og stabilitet i skjærgården.

L. Fause la til at kommunikasjonen med russiske tjenestemenn i Barentsburg er vennlig og konstruktiv og at de ikke diskuterer krig: «Sikkerhetspolitikk bestemmes av Norge, Europa og Russland, ikke av Svalbard og russerne.

Analytikere sier Oslo har begynt å ta grep for å styrke kontrollen over øygruppen.

Mange gleder seg til våren, når den norske regjeringen ventes å kunngjøre sine planer for Svalbard, noe som skjer hvert 10. år.

– Det er tydelig at det er et økende ønske om flere kontroller, for å gjøre øygruppen mer norsk og begrense noen ikke-nordmenn, sier Dina Brode-Roger, en forsker ved Universitetet i Leuven i Belgia som studerer Longjyrbiene-samfunnet.

Som Svalbard-guvernør L. Fause spådde, vil Russland i fremtiden sannsynligvis fokusere på turisme på Svalbard fremfor gruvedrift, mens Oslo vil fokusere på klimakrisen, energiforsyningen og økningen i den norske befolkningen.

Å opprettholde Svalbard koster staten rundt 1,3 milliarder dollar i året. norske kroner (nesten 112 millioner euro).

– Dette er Norge, dette er norsk land, og når man skal betale så mye penger, er det riktig å ønske at nordmenn skal bo på Svalbard, sa Svalbard-sysselmannen.

Ifølge informasjon fra Guardian.