Hvis du tror dette er en slags sensasjon, bør du roe deg ned og åpne opp et lite kjent, men kraftig kart – norske idrettsutøvere har vunnet flest vinter-OL-medaljer av noe annet land, hele 368. For å gjøre det enda sterkere, 132 av denne bunken med medaljer er gullmedaljer.

På de nylige PyeongChang 2018-lekene toppet Norge medaljetellingen med rekord 39 priser, ti flere enn Canada, som hadde sine beste og mest suksessrike vinterleker i Sør-Korea.

Det er allerede sagt at norske idrettsutøvere vil gjøre det enda bedre i Kina enn for fire år siden: Ifølge de siste spådommene fra USA-baserte Gracenote Sports kan nordmenn vinne opptil 45 medaljer.

Men hvis noen mener at dette lille nordiske landet på den vestlige delen av den skandinaviske halvøy kun egner seg for konkurranser på is og snø, er det verdt å tenke alvorlig og plutselig ombestemme seg.

Den siste tiden er norske idrettsutøvere blant sommeridrettens beste representanter.

Tennisspiller Casper Ruud rykket opp til 8. plass på verdensrankingen i tennis etter sine seire i ATP «Masters Tour 1000»-serien i fjor, Victor Hovland, som vant PGA-turneringen, plasserte seg blant de ti beste golfspillerne, fotballspiller Erling Haaland, som spiller i Tyskland, regnes som en av de beste unge spissene i verden og Magnus Carlsen har ikke avstått sjakktronen til noen på 11 år.

Et av de avgjørende øyeblikkene i fjor sommers Tokyo-OL er vanskelig å glemme, da Norges Karsten Warholm satte ny verdensrekord på 400 meter hekk, og slo den med 0,76 sekunder. Ikke nok med det, han «slo» sin egen rekord, som han oppnådde for en måned siden under konkurransen i Oslo.

Hvem hadde trodd at løper Jakob Ingebrigtsen skulle fortsette sin dominans ikke bare i Japan, men også i Europa på 1500 og 5000 meter, og at det norske herrelaget skulle vinne OL-gull i sandvolleyball.

Så hvordan gjør Norge det? Hvordan kan et land med en befolkning på bare 5,3 millioner «holde» så mye talent i disse dager?

I bunn og grunn er svaret ganske enkelt – alt starter med en radikalt annerledes tilnærming til sport, og konseptet som er laget er basert på posisjonen «Sport – glede for alle».

Hvis for eksempel kanadiere og amerikanere tildeler talentfulle fremtidige barn fra en tidlig alder til skoler eller elitelagsakademier, hvor de trenes, er det i Norge størst oppmerksomhet til masseidretter – myndighetene i dette landet anser det som mye viktigere at barn deltar i idrettslivet generelt.

Norske barn oppfordres til å drive mest mulig idrett, og staten betaler foreldre for deres treningskostnader.

I tillegg er målet å avlyse enhver konkurranse, enhver konkurranse i en alder av barn: inntil fylte 13 år er det forbudt for lag eller klubber med barn som konkurrerer å ha turneringsbord eller skrive resultatene fra duellene et sted, og det er ingen individuell rangering.

Alt dette er nedfelt i Norges 12-siders idrettslov, Barnets rettigheter i idretten, som sier at «barn skal ha en positiv opplevelse hver gang de driver med idrett».

Selv lovende tenåringer i en eller annen idrett kan få råd fra topptrenere innen andre idrettsfelt. I Norge prøver talentene seg derfor ofte i flere idretter, selv om de er knyttet til en klubb der de trener. En spesialist fra en klubb jobber neppe andre steder med barn fra en annen klubb.

Det kan komme som en overraskelse for noen, men K. Warholm tenkte ikke engang på hekkeløp før han var 20 år gammel, da han så seg selv mer i tikamp og trente med spesialister fra dette friidrettsarrangementet.

I Norge utgjør by- og bygdelag hele den sportslige ryggraden i landet. Det er over 12 000 klubber i denne staten, og de drives av frivillige.

Familier går ofte på ski, skøyter eller spiller ulike lagspill sammen, og samler også inn penger til klubbaktiviteter.

Undersøkelser viser at opptil 80 % av nordmenn tilhørte en eller annen idrettslag som barn, og rundt halvparten av alle tenåringer er aktive medlemmer i klubbene deres.

Og i motsetning til det kjente vintersportslandet Canada, har Norge kun én nasjonal idrettsorganisasjon, Norges Idrettsforbund.

Det fører tilsyn med 55 idrettsforbund, samt de norske olympiske og paralympiske komitéer og Special Olympics.

Alle sportsutgifter i landet er finansiert av det nasjonale lotteriet, Norsk Tipping, som bruker 64 % av inntektene sine på sport, eller rundt 340 millioner pund. euro per år.

Lotterikjøpere kan også donere 7 % av de investerte pengene sine til en klubb etter eget valg.

«Den norske mentaliteten er at vi må gi barn muligheten til å være barn», sa skitrener og OL-gullvinner Tor Arne Hetland om utviklingen av sporten i landet. «I mange land tar foreldre barna med på trening, og i Norge trener foreldre ofte med barna.»

TAHetland, 2002 Etter å ha vunnet gull i ski ved OL i Salt Lake City, prøvde han nesten alle idretter som barn, inkludert sprint, diskos, spyd og fotball.

«Vi pleide å spille fotball om sommeren og gå på ski om vinteren. Det var ganske vanlig. Ingenting har endret seg selv nå,» vitnet også sølvmedaljevinneren i Torino OL i 2006.

Han forklarte også at selv når man jobber med eliteidrettsutøvere, er ikke trenerjobben i Norge like streng som i andre land.

«Hvis en idrettsutøver kan noe, har ferdigheter og lidenskap, utvikler han seg,» sa den kjente 46 år gamle norske idrettsutøveren tidligere. «I utgangspunktet trener ikke utøverne våre med diktatoriske trenere, men heller med mentorer som motiverer, i stedet for å presse og ødelegge utøveren.

Dette var imidlertid ikke alltid tilfelle. Norsk idrett hadde et sannhetens øyeblikk i 1988, da landet bare vant fem medaljer ved OL i Calgary 1988 – tre sølv, to bronse – og tok en mager 11. plass sammenlagt.

De dårlige prestasjonene førte til en ny vurdering av trening og utvikling av idrettsutøvere og tvang regjeringen i dette landet til å se til klubbene og samarbeide med dem.

Det ble også opprettet et eliteidrettssenter, Olympiatoppen, som la mer vekt på å trene toppidrettsutøvere.

I 1994, da Norge arrangerte vinter-OL på Lillehammer, vendte landet tilbake til elitens vinternasjoner og endte på tredjeplass, med totalt 26 medaljer.