Det ville vært mulig å forene den nordiske og baltiske identiteten, men den baltiske identiteten eksisterer rett og slett ikke. Den nord-baltiske regionen kan få politisk betydning, men det vil ta lengre tid enn vi tror. Vel, man kan bare sympatisere med Russland. Slike provoserende tanker ble satt i gang av den kjente norske statsviteren og antropologen professor Iveris B. Neumann, som besøkte Litauen denne uken.

– Du kom til Litauen for å snakke om nordisk identitet og dens betydning for Østersjøregionen. Hva er denne nordiske identiteten?

– En person tilhører alltid en gruppe. I to hundre år har den største gruppen vært anerkjent som nasjonen, men det finnes også andre grupper. For dansker, svensker, nordmenn og islendinger er nordisk identitet en realitet. Vi føler at vi tilhører en gruppe når vi samhandler med mennesker utenfor den gruppen. Dette er essensen av identitet. Men identitet er selvfølgelig ikke en ting. Du kan ikke peke fingre på ham.

-Og hva er de viktigste kjennetegnene ved nordisk identitet?

– De vil gjerne si at de snakker, men finnene har vært en del av den nordiske identitetsgruppen i mange år. Det er derfor ikke en skandinavisk identitet. Det er en nordisk identitet basert på nordisk verdensbilde og levesett.

Sosialdemokrati, en viss type stat, kunne også betraktes som et nordisk trekk. Nordlendinger oppfatter samfunnet som et fellesskap av likeverdige mennesker, i hvis liv alle deltar på lik linje. Vi har en tendens til å ta de viktigste avgjørelsene ved konsensus, vi streber etter å bevare freden.

– Synes du at nordiske og baltiske identiteter er forenlige? Tilhører vi en felles region?

– Jeg vil gjerne spørre deg hva den baltiske identiteten er. Hvis vi snakker om danskene, svenskene eller nordmennene, er deres fellesskapsfølelse i høyeste grad levende, deres felles identitet er en sosial realitet, den er til og med institusjonelt konsolidert – husk Nordisk Ministerråd.

Jeg ser det ikke i de baltiske statene. Jeg tror ikke det er en felles baltisk identitet. Det er litauisk, latvisk og estisk identitet, men jeg har ennå ikke møtt noen som identifiserer seg som hvit. Kanskje er det noen rudimenter av fellestrekk, men det er ennå ikke en identitet. Når det gjelder kompatibilitet, tror jeg at de nordiske og baltiske tilnærmingene ikke er uforenlige. Men foreløpig er det veldig forskjellige ting: i det ene tilfellet kan vi snakke om identitet, i det andre kan vi ikke.

– Kanskje den egentlige identiteten er Øst-Europa?

– Dette var absolutt tilfelle for noen tiår siden. For meg virker det imidlertid som om mange tsjekkiske, polske eller litauiske innbyggere i dag ikke liker å bli oppfattet som orientalere. De ønsker å bli sett på som sentraleuropeere. Det er noe helt annet. Øst-Europa er i dag Russland, Ukraina og Moldova. Dette er selvsagt også knyttet til EU-medlemskap.

-Og hvorfor tror du identitet er viktig i politikken? Vi kan si at bare våpen og penger teller i politikken?

– Våpen og penger er veldig viktig. Men vi må fortsatt få folk til å jobbe sammen. Det krever en følelse av fellesskap. Alle hærer i verden bærer uniformer av en grunn. Uniformen bringer soldater sammen. I menneskers liv er det ofte en opplevelse av fellestrekk. Siden Platons og Aristoteles dager har politisk teori anerkjent at essensen av politikk er individers evne til å leve i grupper og samfunn. Hver leder vet at når folk er fokuserte og likesinnede, er det lett for dem å utføre selv vanskelige oppgaver. Det er derfor identitet er så viktig. Det er som et lim som binder et individ til hele det politiske fellesskapet.

– Bør vi forstå at du er skeptisk til utsiktene til den nord-baltiske regionen? Tror du dette er en kunstig formasjon?

– Det er ikke et spørsmål om naturlighet, men om tid. Det er ingen kunstige formasjoner i politikken, kun fagforeninger som lykkes eller mislykkes. I dette tilfellet er Finland et godt eksempel. En gang en del av det russiske imperiet, ble det senere en uavhengig stat og søkte samarbeid med Litauen, Estland og Polen. Det mislyktes. Så, fra 1919 til 1923, forsøkte Finland å styrke sine bånd med landene i Sentral-Europa. Da det også mislyktes, vendte Finland seg mot nord. Så, noen tiår senere, ble Finland en del av Norden. Så hvis du virkelig ønsker å tilhøre denne regionen, er det mulig, men det tar tid.

– Du sa at Russland var Øst-Europa. Dette virker provoserende. Tror du virkelig Russland er en del av Europa?

– Jeg skrev en oppgave om dette emnet. Jeg tror det viktigste er om russere selv anser seg som europeere og om andre anser dem som det. Dette er det store dramaet i russisk politikk, det gjennomsyrer hele Russlands historie. Skiftet mellom øst og vest er også godt synlig de siste tiårene. 1900-tallet På slutten av 1900-tallet lette Russland etter en vei til Vesten og ligner nå en skilpadde som prøver å gjemme seg i skallet sitt. Russerne venter på at verden skal endre seg. Det endrer seg, men dessverre ikke på den måten de ønsker.

– Tror du ikke at Russlands holdning til Europa alltid har vært et jegers syn på byttet?

– Spørsmålet ville nok ikke blitt formulert på denne måten noe annet sted i verden. Dette er kun mulig i Litauen, Estland eller muligens Polen. Metaforen din er veldig grusom. Selvfølgelig har det vært perioder hvor Russland har vært aggressive. Men det var ikke alltid sånn. Det er feil å tro at noen land er mer grusomme eller aggressive enn andre. Politikken er i stadig endring. Det avhenger av vær og andre forhold. Jeg tror Russlands posisjon for tiden er veldig defensiv. Russland er veldig svakt i dag. Den ønsker å ta igjen Kina, Brasil eller India, men dette er land som produserer mye, med svært dynamiske økonomier. Den russiske økonomien er ikke slik. Det skjer ingenting i Russland. Dette landet lever av det det graver. Dette er ikke et tegn på velstand.

– Mener du at statens aggressivitet kun avhenger av verden rundt den? At det ikke er en del av kulturen?

– Historisk sett verdsatte mange stater militær makt. Husk storhertugdømmet Litauen eller hertugdømmet Moskva. Men jeg tror ikke det moderne Russland er det samme som Moskva-fyrstedømmet. Russland forstår tydelig at politisk makt i den moderne verden tilhører stater som er i stand til å produsere mye og økonomisk i stand. Og Russland selv vet ikke hvordan de skal bli en slik stat. Denne staten har verken ideer eller kreativ og produktiv kapasitet. Det er et veldig trist syn fra utsiden. Hva er for eksempel tilstanden til russiske veier og jernbaner? Tross alt ser det ut til at vi kan forvente at i 2012, se en normal vei som du kan ta for å krysse hele landet i Russland. i 2000 ble den berømte Millennium Road åpnet der. Det er flott for tanker, men det er ikke bra for biler. Hvis du vil være et mektig land, må du først organisere deg.

– Det er imidlertid land som Russland alltid vil være et problem for. Finnes det en felles europeisk tilnærming til Russland?

– Den historiske erfaringen til europeiske stater angående Russland er veldig forskjellig, så det er normalt at synspunkter er forskjellige. Norge har for eksempel en veldig lang grense mot Russland, men har aldri hatt problemer. Dette er grunnen til at vi vurderer Russland annerledes. Det er en vanskelig situasjon. Russland ønsker bilaterale forbindelser med enkeltstater, ikke EU. Det er alltid bedre å samarbeide med enkeltmedlemmer i organisasjonen, da dette åpner for flere muligheter for politisk manøvrering. I mellomtiden er det ikke lett for EU å bli enige om en felles posisjon overfor Russland. Et viktig poeng må imidlertid tas i betraktning. Som jeg nevnte, er Russland i dag svakt. Men det anbefales på det sterkeste ikke å oppføre seg dårlig med en svak motstander. Dette er ikke bare umoralsk, men også kortsynt, da de svake kan bli sterkere og gjengjelde.

– Viser protestene i Russland grunnleggende politiske endringer som kommer?

– Noen endringer er uunngåelige. Russland er i en Bresjnev-situasjon: ingenting skjer. Den eneste forskjellen er at penger tas ut der – de rike drar til utlandet. Protestene er imidlertid ikke organisert av en bestemt politisk kraft. For at regjeringen skal endre seg, trenger den et alternativ som demonstrantene ennå ikke kan tilby. Dette er grunnen til at jeg tror endringer vil finne sted igjen i toppen av regimet. Men de er rett og slett nødvendige.

– I det siste ser det ut til at Russland trekker seg ikke bare fra internasjonal politikk, men også i analytikernes øyne. Tror du Russland forsvinner fra det politiske kartet?

– Ja, det synes jeg også. Selvfølgelig anser Russland dette som en fornærmelse. Uansett hva de gjør, får de ingen respekt. Russere ønsker å bli respektert for det de ikke har og det de ikke er gode på. Slik sett kan vi bare sympatisere med dem.

– Så hvordan ser du på fremtiden for de euro-russiske forholdene?

– Russland er tross alt i Europa. Dette er vår felles historie. Så vi må finne en måte å leve med Russland på. Tidligere følte ikke Tyskland seg som en integrert del av Europa, det var orientert mot øst. I dag er Tyskland bare sentrum av Europa. Hvis det fungerte for Tyskland, hvorfor skulle det ikke fungere for Russland? På den annen side har Frankrike for lengst sluttet å være et imperium, men anser seg fortsatt som verdens sentrum. Å miste et imperium er ikke lett, det tar tid å akseptere det. Jeg vil at Russland skal lykkes. Men man kan selvfølgelig miste tålmodigheten når man for hundre gang hører om Russlands storhet, og Russland gjør ingenting for å bevise denne storheten.