«Vakaro žinios» snakket med Gražinai L. og andre litauiske og norske familier i norske institusjoner, advokat Sandra LATOTINAITE, som har bodd og arbeidet her i landet i 12 år, om situasjonen i Norge på grunn av «overdreven beskyttelse av barns rettigheter». .

– Etter alt som har blitt hørt den siste tiden om Norge og virksomheten til barneverntjenesten «Barnevernet» her i landet, tror jeg at ingenting kunne overbevise mange litauere til å reise dit…

– Ikke nødvendig. Norge er et veldig godt land å studere, lære, jobbe og leve. Dette er et land med muligheter, hvis bare du prøver å oppnå noe, jobber hardt, har nok lyst og vilje.

Det er imidlertid ett område innen barnevern som krever reform. Mange spørsmål må besvares på dette området.

Kanskje var systemet for å beskytte barnets rettigheter skapt ganske godt – jeg ville ikke våget å dømme det, for jeg har bare bodd der i 12 år. Jeg har imidlertid grunn til å tro at dagens praksis på dette området ikke beskytter den biologiske familien. Bestemmelsene i barnevernloven er rimelige og nødvendige, en rekke internasjonale konvensjoner er innlemmet i den, men i realiteten er praksis og teori vesentlig ute av synkronisering.

Anvendelsen av barnevernloven i Norge er etter min mening svært ofte feil. De ser ut til å ønske det beste for barna, men… Er det virkelig det beste for et barn å bli fjernet fra sin biologiske familie, separert fra foreldrene og i beste fall se dem seks ganger i året? Et barn er traumatisert ved å skille ham fra familien, så hvilken hjelp kan vi snakke for ham?

Foreldre som ville ha rett til nødhjelp får det ofte ikke, og det gjøres faktisk ingenting for å bevare den biologiske familien. Rådene prøver absolutt ikke så hardt som de burde og kunne med de økonomiske ressursene de har. En annen ting er at det har vært tilfeller hvor man har valgt personer som verger som i mine øyne generelt ikke var egnet til å bli verger.

Det største problemet for nordmenn er imidlertid at barn bor hos sine biologiske familier, der de tror de vil fortsette å være traumatiserte, selv om jeg i de fleste tilfeller ikke er enig i dette. Traumenivået vurderes av tjenester for beskyttelse av barns rettigheter – psykologisk ekspertise blir ofte oppnevnt, tjenestene til en psykolog kjøpes fra privat sektor.

– Hvor gyldige er ryktene om at barnepass i Norge kan være en profittkilde for noen?

– Det største problemet er at offentlige interesser kolliderer med private interesser når det offentlige kjøper tjenester fra privat sektor. Dette skaper muligheter for korrupte forhold og overgrep, og dette kan ikke føre til gode. Det er en interesse i å skrive visse rapporter, i å trekke visse konklusjoner, i å ta bestemte avgjørelser…

– Hva skjedde i Litauen og Norge under behandlingen av Gražina L.-saken, har de organiserte demonstrasjonene innflytelse på de norske tjenestene?

– Det kom oppslag i Moldepressen om forsøk på å få barnet ut av Norge, på streiken i «Fylkesnemnda», men uten å støtte noen av sidene. Så vidt jeg vet ble ingenting av dette offentliggjort i rikspressen. Det ble derfor ingen debatt om dette spørsmålet.

Jeg håper imidlertid at alt dette vil ha betydning for behandlingen av saken, at «Fylkesnemnda» nøye vurderer saken og riktig vurderer de muligheter som står til rådighet for dem. Dersom Gražina L.s omsorgsrett blir trukket tilbake, må «Fylkesnemnda» bestemme hvor barnet hennes skal bo videre. Vi foreslår at barnet i et slikt tilfelle overleveres til foresatte i Litauen – bestemor eller andre familiemedlemmer. En slik juridisk mulighet eksisterer, men det er ingen juridisk regulering, så en individuell avtale mellom visse litauiske og norske myndigheter vil være nødvendig. Statene må gå med på å samarbeide i denne spesielle saken. Det formelle ansvaret for Gabrieli ville ligge hos nordmennene og alle praktiske saker ville bli håndtert av litauiske myndigheter. Så vidt jeg vet eksisterer dette imidlertid ikke i juridisk praksis. Det ser ut til at den norske barnevernloven kun gjelder i Norge og ikke gir mulighet for å oppnevne verger i utlandet.

I min avslutningstale understreket jeg at dersom barnet ikke returneres til foresatte i Litauen, vil barnekonvensjonen, som sier at barnet har rett til å beholde sin kultur og sitt språk, bli krenket. i landet hans, opprettholde forholdet til familien og sine kjære. Alt dette kan kun sikres ved å overlevere barnet til foresatte i Litauen.

– Etter at den norske ambassadøren i Litauen, Dags Malmer Halvorsen, sa at barn svært sjelden fjernes fra litauiske familier i Norge – på to år har det kun vært 13 slike saker og 10 av dem ble løst til fordel for de biologiske foreldrene – vi våge å lure på om disse dataene er nøyaktige, og du ba om reaksjon fra de litauiske familiene som klarte å beseire Barnevernet. Reagerte minst én familie?

– Nei, han svarte ikke, så jeg har grunn til å tro at informasjonen var unøyaktig.

Jeg tvilte på tallene som ble gitt, for det første fordi jeg de siste to årene har hatt mer enn 13 såkalte litauiske «barnevernsaker». Dessuten tviler jeg på at jeg er den eneste som har alle de litauiske filene. For det andre virker påstanden om at 10 av de 13 sakene ble avgjort til fordel for fødselsforeldrene for godt til å være sant.

Avgjørelser tatt haste av barnevernet eller politiet blir ekstremt sjelden omgjort av «Filkesnemndos». 99,9 prosent slike avgjørelser, tatt haste, er ikke kansellert og er gyldige inntil vedtak er fattet i en annen sak – angående fratakelse av forvaringsrett må det forelegges for behandling i Filkesnemnd innen 6 uker. Skjebnen til denne typen saker som lander på skrivebordet til presidenten for avdelingskommisjonen, avgjøres vanligvis på forhånd.

– Hvordan havnet du i Norge og hvorfor engasjerte du deg i barnerettssaker?

– Jeg tok eksamen i engelsk filologi i Litauen, jeg jobbet, men jeg manglet muligheter her. Jeg lærte at i Norge har utlendinger mulighet til å studere, bosette seg og finne jobb under svært gunstige forhold. Siden det er mange advokater i familien min, dro jeg i 2003 til Norge og i 2004 meldte jeg meg inn for å studere juss. Mens jeg fortsatt var student, begynte jeg i 2007 å jobbe i et advokatfirma som spesialiserte meg i kriminal-, migrasjons- og barnerettighetssaker.

– Er du ikke redd for at du selv ved å representere familier i saker mot norske barneverntjenester blir gjenstand for disse tjenestenes oppmerksomhet?

– Jeg bryter ikke norske lover med mine handlinger. Når jeg representerer familier som kjemper for barna sine, gjør jeg jobben min, jeg prøver å sikre deres legitime interesser og bryter ikke advokaters yrkesetiske regler, så jeg tror ikke jeg kan lide på noen måte heller.

Men… Faktum er at i Norge må man alltid være på vakt og tenke på hva man gjør og hvordan man gjør det. Jeg ser tross alt hvordan noen saker startes – noen sa nettopp noe til noen og tjenestene ser ikke kritisk på anonyme rapporter.

I Norge må for eksempel alle kvinner som har født, konsultere helsepersonell i en viss periode med babyen sin. Mødre testes for fødselsdepresjon. Jeg har ofte hørt at kvinner ikke engang tenker på å svare ærlig på spørreskjemaspørsmålene, selv om de egentlig ikke har det bra. Han vet at hvis han snakker om det, kan han få problemer. Det finnes eksempler på at de samme legene gir informasjon til institusjoner for beskyttelse av barns rettigheter. Nordmenn blir med andre ord ofte beskrevet enkelt som en nasjon av klagere.

– Hvilke råd vil du gi til folk som vurderer å finne et bedre liv i Norge?

– Kjør, prøv. Det er et land med store muligheter. Bare de som drar til Norge – ikke bare de som skal bo og jobbe, men også de som skal slappe av et sted, for eksempel i Sør-Norge – trenger å vite at den norske lov om beskyttelse av barns rettigheter gjelder. til alle barn i landet, uavhengig av deres statsborgerskap.

For de som uansett årsak vil måtte forholde seg til Barneverntjenesten, råder jeg til ikke å få panikk, men å søke råd og hjelp hos kompetente personer. Det er ingen grunn til å være redd, du må innse at du er i et fremmed land og være årvåken.

Fakta i Lietuvės Gražina L-saken

I april i fjor fikk Gražina L., som bor i Norge, innskrenket barselrettigheter og sønnen Gabrielius ble plassert hos en verge. 26. januar i år ble barnet tatt fra sine foresatte, og etter en tid ble han funnet av svensk politi i Stockholm, da han forsøkte å nå Litauen med onkelen med ferge. Sverige, uten å informere Litauen, returnerte barnet til Norge.

Den 9. og 10. februar ble det holdt et møte i Molde, hvor spørsmålet om Gražina L.s fratakelse av vergerett ble diskutert.

Fylkesnemnda i Molde by – «Fylkesnemnda» avgjør om Gražina L. skal fratas omsorgsretten eller ikke. Det er et statlig organ som fatter førsteinstansavgjørelser i slike saker. Denne kommisjonen tilhører ikke rettsvesenet.

Dersom vedtaket til «Fylkesnemnda» fratar Gražina L.s vergerett, vil hun kunne reise søksmål for den alminnelige domstol for å få vedtaket overprøvd. Norsk lov sier at en slik sak skal behandles med fortrinnsrett, så det kan forventes at Fylkesnemndas avgjørelse vil bli revidert og rettsavgjørelse vil komme innen sommeren.

Dersom den ordinære domstolens avgjørelse er ugunstig for Gražina L., er det en teoretisk mulighet for å anke til andre instans, men disse sakene avvises vanligvis, slik at avgjørelsen fra førsteinstansretten er gjeldende.

Dersom domstolen i andre instans ikke kommer til en positiv avgjørelse, er det mulig å henvende seg til Stasbūr menneskerettighetsdomstol i privat sak. Dette koster imidlertid mye tid og penger.

Ett år etter ikrafttredelsen av «Fylkesnemnda» eller rettsavgjørelsen, kan Gražina L. sende inn en søknad til Kontoret for beskyttelse av barns rettigheter for å innlede sak om tilbakelevering av barnet. Fylkesnemnda vil fatte en avgjørelse som kan overprøves av en domstol.

Siden Gražina L. må søke Barneverntjenesten om å tildele henne hjelpetiltak, må hun henvende seg til ulike spesialister for å få hjelp for egen regning. Når hun sender inn en søknad om tilbakeføring av barnet, må hun ha visse argumenter – attester som sier at hun har deltatt i undervisningen, at hun har blitt «omutdannet», at hun har gjort innsats. Det vil kreve profesjonelle vitnesbyrd som viser at hun er klar over problemet sitt og at hun prøver å endre seg, og at hun lykkes.

Utarbeidet i henhold til avisen «Vakaro žinios»