«Det var ingen annen utvei. Jeg måtte gi avkall på mitt litauiske statsborgerskap og akseptere Norge, fordi fotball er min største lidenskap, så jeg kunne rett og slett ikke være likegyldig til muligheten til å spille i et fotballag», forklarer den femtenårige gammel keeper.

– Rugil, hvorfor måtte du forlate Litauen og reise for å bo i Norge?

– Pappa dro først til Norge, og det var slik vi kom hit med mamma. Jeg var veldig ung, så foreldrene mine tok avgjørelsen om å bo her.

– Da du kom til Norge, måtte du begynne å gå på skolen. Var det vanskelig å tilpasse seg det nye miljøet, nye mennesker?

– Jeg fullførte tre år i Litauen og da jeg kom til Norge gikk jeg umiddelbart over til det femte året. Så jeg var ikke på fjerde året (ler).

Da jeg begynte å gå på skolen måtte jeg også få nye venner, så jeg prøvde å kommunisere med klassekameratene mine på engelsk og de lærte meg å uttale de samme ordene på norsk. Også på skolen hørte jeg hver dag folk rundt meg snakke norsk, og i løpet av et år kunne jeg etter beste evne kommunisere fritt med vennene mine på norsk. Det stemmer, nå er alt snudd: det er vanskeligere å snakke litauisk.

– Hvordan aksepterte dine norske jevnaldrende deg? Var det ikke flere litauere rundt deg?

– Det var ikke flere litauere, men jeg kan ikke klage, for nordmennene tok veldig vennlig imot meg. De hjalp meg gjerne med å bli raskere kjent med norsk språk og kultur og inviterte meg ofte til å spille sammen etter skolen. Selv om jeg ikke snakket språket deres godt, var det ikke et hinder for å kommunisere med dem.

– Du har bodd i Norge i mer enn fem år. Hvordan har du det i dette landet nå?

– Jeg trives ekstremt bra her. Familien min er her, vennene mine er her. Hele livet mitt er oppsummert her. Jeg er veldig glad for å ha muligheten til å bo her.

– Vil du fortsatt ha Litauen?

– Jeg drar bare tilbake til Litauen noen uker i løpet av sommeren. Når jeg bor i Norge, savner jeg bare bestemødrene mine og vennene mine. Men jeg vil ikke lenger ha Litauen…

– Fortell meg hvordan du ble interessert i fotball.

– Jeg ble interessert i fotball litt tilfeldig. Under kroppsøvingstimene spilte vi fotball, og så inviterte lærerne meg til å delta på fotballtreninger. Trening etter trening og jeg fikk det jeg fikk. Jeg oppmuntret meg selv hele tiden til å spille og forbedre meg, helt til bytrenerne endelig fattet interesse for meg.

– I begynnelsen var du spiss, hvorfor beveget du deg da mot keeperposisjonen?

– Da jeg var i en fremoverstilling, skadet jeg kneet under en av konkurransene. Senere, da beinet mitt var grodd, satte treneren meg i mål. Og jeg likte det veldig godt! Siden den gang har jeg spilt som keeper, noe jeg liker veldig godt!

– Var det noen tvil om man skulle forlate Litauen og godta norsk statsborgerskap eller ikke?

– Det var ingen nøling. Det er bare det at da jeg fant ut at det var umulig å ha begge deler, kunne jeg ikke ta en annen avgjørelse. Jeg er nå norsk statsborger. Jeg er glad for å være en del av dette teamet, og jeg tror at herfra vil jeg begynne å nå mine mål i små skritt.

– Hva var din families mening om dette?

– Etter å ha studert jussen og innsett at det ikke fantes noen annen løsning, støttet familien min meg. De har aldri ødelagt drømmene mine, tvert imot, de hjelper dem til å gå i oppfyllelse med deres støtte.
Familien min er mitt største støtteteam, de er med meg overalt og alltid. Jeg er takknemlig overfor dem for deres investering, deres moralske og materielle støtte. Familiens støtte og ubetingede tro på meg holder meg bare gående. Familien er min drivkraft.

– Hvordan føler du deg i hjertet ditt? Litauisk eller norsk?

– Innerst inne er og vil jeg alltid være litauer, men… Jo mer jeg avanserer, jo mer beveger jeg meg bort fra det. Det er uheldig, men det er sant. Det er vanskelig å uttrykke tankene mine tydelig på litauisk, enn si skrive… Jeg drømmer og tenker allerede på norsk…

– Min største drøm er å bli verdens beste keeper (smiler).