I adventstiden inviterer Litauens sjøfartsmuseum til vandreutstillingen «Sjøsølv – fra Stavanger til Klaipėda 1820-1870», som forteller om et av hovedhøydepunktene i denne førjulstiden: sild og forholdet mellom Litauen og Norge. bestemt av det. Utstillingen åpnes 11. desember. I Klaipėda Community House (Debreceno Street 48).

Silda gjorde Stavanger til en velstående by

Det kan virke rart eller eksotisk for mange at dette sjømatproduktet ble hovedforbindelsen mellom Klaipėda og den norske byen Stavanger for noen århundrer siden. For i 1820 kom enorm sildetunfisk til Stavangers kyster. Om vinteren rant denne ufattelige mengden mat rett og slett inn i garnene. Silda ble saltet i tretønner og klargjort for eksport. For første gang i historien fikk Stavanger-handlerne et ettertraktet eksportprodukt som brakte økonomisk vekst til landet.

Denne utstillingen er produsert i samarbeid med Stavanger Sjøfartsmuseum og er todelt: Den norske versjonen reiser gjennom dette landet, den litauiske utgaven er klargjort for første tur til Litauen.

I følge historiker Dainius Elerts, kurator for den litauiske delen av utstillingen, var Østersjølandene, hvis innbyggere lenge har elsket og satt pris på denne næringsrike fisken, et viktig marked for saltsild.

Hva er en faste uten sild?

«Men i 1808 forlot silden Østersjøen,» sier kuratoren. – Sildeforbruket i Litauen ble også bestemt av den katolske tradisjonen med faste, og derfor ble dette produktet ekstremt sjeldent. 1815-1870 fraktet hundrevis av småskip fra Stavanger tønner med saltsild til havner i Østersjøen og brakte tilbake rug og hamp.

Silda bidro til Stavangers velstand. Inntil da, fattig og skjemmende by, hvor det 19. århundre Avenue. bare rundt 2300 mennesker bodde der, og i løpet av 60 år ble den den fjerde største byen i Norge med 25 000 innbyggere.

Silda ble hovedsakelig fraktet fra Stavanger på små en- eller to-master skip. Handelen i Østersjøregionen sørget for vekst og utvikling av hele Sørvestlandets økonomi.

Jøder delte ut sild i Litauen

Jøder delte ut sild i Litauen. Historiker D. Elerts sa at i 1796-1801 bodde det rundt 250 tusen mennesker i det litauiske guvernementet i det russiske imperiet. jødiske litvaker. Mange var håndverkere og kjøpmenn i byen. Disse kjøpmennene samlet inn sild brakt fra Norge til havnen i Klaipėda, som nådde den polsktalende adelen og flertallet av litauisktalende bønder.

Ifølge historikeren trengte denne kysten virkelig mye sild.

– Sommeren 1834 brakte 90 norske skip 63 tusen tønner sild til Riga, – sa Dainius Elerts. – 1841 brakte 107 av deres skip 50 000 tønner sild til havnen i Gdańsk. i 1849 brakte 98 små norske skip 50 000 tønner til Klaipėda. i 1850 om sommeren leverte 126 norske skip 62 000 tønner sild til Karaliaučiai.

Sild blir med to museer for et felles prosjekt

Studiet av sildehandelens historiske rute og utarbeidelsen av en felles utstilling samlet norske og litauiske spesialister for å fremme maritim kulturarv. I vandreutstillingen «Sjøpenger – fra Stavanger til Klaipėda 1820-1870» og under seminarer ble publikum i begge land introdusert for arven etter historiske bånd mellom Østersjøen og Middelhavsregionen. Prosjektet «Bevaring av Neriya-fortet og dets bærekraftige bruk» ble utført i samarbeid med programmet «Bevaring og revitalisering av kultur- og naturarv» av den økonomiske mekanismen til Det europeiske økonomiske området.

I følge D. Elert er oppmerksomheten til denne delen av Klaipėda-havnen – sjøfestningen – ikke tilfeldig. Norske seilskip har vært ønsket velkommen til Neriya Fort siden 1864. Der har det blitt gjennomført helse-, grense- og tollkontroller av ankommende skip. Karantene og skipsredningsstasjoner opererte i nærheten av fortet.