Hus i Norge

Familien til Justė og Modesta Tamašauskas har bodd i Norge i ti år. En sønn og en datter vokste opp her og gikk på utdanningsinstitusjoner. De tok bolig her. Samlet en bekjentskapskrets.

Det hele krevde mye innsats. Spesielt for Juste. Det var vanskelig å finne jobb avhengig av spesialitet. Og å få en ufaglært jobb ble forhindret av en mastergrad. Det litauiske etternavnet var også et hinder, da nordmenn er svært tilbakeholdne og mistenksomme overfor utenlandske nybyggere.

Det var først etter flere år med leting og frykt for at jeg kanskje ikke skulle lykkes i det hele tatt, at jeg klarte å få jobb som tollmegler i Bergen Skipsforsyningsverk.

«Foreløpig planlegger vi ikke å reise tilbake til Litauen. Vi vil at barna skal fullføre studiene her. Kanskje vil de studere når de blir store. Så bestemmer vi oss. Å reise tilbake nå ville vært vanskelig, både for barna og for oss selv. Jeg ville måtte venne meg til å bo, studere og jobbe i Litauen igjen. Det ville vært mye stress for hele familien. Og du vil ha minst mulig av det for øyeblikket. Og selvfølgelig ville det Det er synd å forlate Norge. Her bygde vi hjemmet vårt, vår komfort, vi slo røtter. Barna ville mistet en stor del av identiteten sin,» deler Justė og innrømmer at hun savner hjembyen og er glad for at det ikke er en lang avstand mellom Norge og Litauen.

Øya Litauen

– Du underviser barn på en litauisk skole. Hvordan ser timene ut og når finner de sted? Hva motiverte deg til å komme i gang med denne aktiviteten? Hvordan går det?

– Så fort vi kom til Norge meldte vi oss inn i Bergen Barne- og Ungdomsorganisasjon (BVJO). Vi ønsket å gi barn muligheten til å delta i litauiske samfunnsaktiviteter. Senere ble jeg frivillig og lærer i denne organisasjonen.

Etter at jeg begynte å jobbe som tollmegler, hadde jeg mindre og mindre tid igjen, så vi var borte fra det litauiske samfunnet en stund, men i år bestemte vi oss for å komme tilbake. Vi ble med på den litauiske skolen i Bergen. Skolen ble født i fjor ved sammenslåing av to organisasjoner – BVJO og den litauiske skolen «Abėcėlė» – i Bergen.

Datteren min skal ta litauisk språktimer. Sønnen min vil være min assistent. Tross alt ble jeg lærer i yoga, mindfulness og Minecraft.

Selv om det ikke høres veldig litauisk ut, er målet med disse timene å lære barn litauisk språk, historie og tradisjoner, ved å bruke bevegelse, kreativitet og moderne teknologi.

Jeg gir leksjoner på søndager fra elleve til 15. Jeg har fire av dem. Den første yogatimen er rettet mot barn på to, tre år og deres foreldre, den andre er rettet mot barn på fire og seks år, den tredje er et Minecraft-kurs med ni, tolv åringer. de gamle, og den siste er yoga for større barn.

Våre litauiske barn og andre litauiske barn som bor i Norge oppdager sine litauiske røtter ved å fordype seg i disse aktivitetene.

For meg er det en slags kreativitet, selvuttrykk.

– Er det et stort litauisk miljø i Bergen? Er barn klare til å lære litauisk?

– Mange litauere bor i Bergen, men ikke alle blir med i miljøene. For tiden går rundt hundre barn på den litauiske skolen. Når du organiserer feiringer, trenger du et rom med nesten fem hundre seter for å få plass til alle familiene. Barn liker å tilbringe tid med litauiske venner og likesinnede. Kanskje ikke alle gjør øvelsene frivillig i timene, men mange ser meningen og hensikten mens de lærer.

For eldre barn svinner lærelysten på grunn av større belastning i norsk skole: flere timer, fritidsaktiviteter, konkurranser. Det er ikke lett for foreldre og lærere ved den litauiske skolen å finne overbevisende argumenter og motivasjoner slik at barn etter en hard arbeidsuke studerer i den litauiske skolen selv på søndager.

– Snakker sønnen og datteren din litauisk? Kommer du ofte tilbake til Litauen?

– Begge barna snakker litauisk. Gjorde noen feil, satte norske ord inn i litauiske setninger. Men han kommuniserer perfekt med besteforeldrene og andre slektninger. Vi returnerer vanligvis til Litauen om sommeren eller før jul. Når du kommer tilbake, vil du virkelig gjøre mange ting, se, møte venner og slektninger. Ferien går som et øyeblikk.

Røttene er forankret andre steder

– Hvordan har du og familien det i Norge? Du nevnte at du allerede hadde ditt eget hus. Du sier at når de kom tilbake til Litauen, ville barna miste deler av identiteten sin. Så de identifiserer seg allerede med nordmenn?

– Norge har allerede blitt vårt hjem. Tiåret gikk veldig raskt. Barna har mange venner og mye fritidsaktiviteter. Begge går på fotball, sønnen følger også basketballtrening ledet av ektemannen Modesto. Datteren min synger og tar svømmetimer. Sønnen spiller bassgitar i bandet.

Vi kjøpte vårt eget hus, bak gjerdet er det en barneskole, gjennom det ene vinduet kan du se fjorden, gjennom det andre – sentrum av byen, gjennom det tredje – fjellene.

Jeg jobber fortsatt for samme firma. Men jeg er for tiden midlertidig arbeidsledig. Jeg er utslitt. Jeg ble behandlet for depresjon en stund. Det høye arbeidstempoet og perfeksjonismen tok sitt toll. Jeg orket ikke.

Litt etter litt vurderer jeg å gå tilbake til jobb, men jeg vil endre posisjon, beskytte og elske meg selv mer, gi mer av meg selv til familien min.

Dette er et tema jeg gjerne vil snakke mer om, jeg vet at expats møter psykiske problemer, men er redde for å snakke om dem. Redd for å innrømme det, selv for seg selv. Lider, går ikke til legen eller søker fjernbehandling i Litauen. Han ønsker ikke at norske myndigheter skal vite om problemene og ta hensyn til dem. Frykten for å miste barn er alltid der.

Jeg sier av erfaring at ingen kidnapper barn på grunn av slike problemer. Oppfør deg rimelig. Gir nødvendig hjelp og støtte. Hvis noen trenger råd, ta gjerne kontakt med meg, jeg skal dele det jeg vet og det jeg har opplevd selv.

– Har du noen gang sagt at jo lenger du bor i et fremmed land, jo mer avtar lengselen etter hjemlandet, fordi tomrommet fylles med nye bekjentskaper og venner? Vil du gjenta disse ordene nå?

– Jeg vil gjenta. Jeg savner Litauen mye. Det er alltid godt å være tilbake. Men etter et lengre opphold reiste han tilbake til Norge. Jeg føler meg rik som har to hjem å komme tilbake til.

– Da du studerte seks måneder ved Universitetet i Bergen som en del av Erasmus-programmet, sa du at Norge minnet deg om et eventyr. Har holdningen endret seg etter å ha kjent landet og dets folk bedre? Har du norske venner? Blir du ikke diskriminert?

– Naturens skjønnhet er virkelig fabelaktig. Holdningen til dette landet har ikke endret seg mye. Jeg beundrer alltid kulturen i dette landet og historien til Norge.

Det er forskjellige typer mennesker, som overalt. Du ønsker å kommunisere med noen, ikke så mye med andre. Jo lenger du lever, jo bedre ser du fordeler og ulemper, legg merke til nyansene i samfunnet og politikken. Det er godt å bo i Norge, men her skjer alt, urettferdighet, katastrofer. Som i alle eventyr. Men ikke alle har en lykkelig slutt.

Vi har en krets av kjente nordmenn, men vi besøker ikke hverandre som i Litauen. Noen ganger møter vi kolleger etter jobb. Vi tilbringer mer fritid med våre litauiske venner. Det er ikke tid igjen til nye bekjentskaper og vennskap.

Diskriminering finnes også her, men den er mindre uttalt og mindre synlig. Med et litauisk etternavn er det vanskelig å få jobbintervjuer, det skjønte jeg først da jeg kom. I Norge er ikke befolkningen så stor, så noen ganger fungerer kunnskaps- og kunnskapsprinsippet. Derfor er ønsket om å ansette egne borgere, som du kjenner, som du vet hva du kan forvente av dem, forståelig.